Nå skriver også Vårt land om nonnene som ble kastet ut

http://www.vl.no/kristenliv/article133340.zrm

Nonnene som forsvant

Nonnene som forsvant

Opppsiktsvekkende artikkel i dagens utgave av Østlandsposten.
Jeg kan bare gjenta det jeg skrev på denne bloggen i februar:
Hvilken vei tar Kirken i dette landet når den kaster ut to syttiårige nonner?

Sannhetens stråleglans og løgnens forvirring. Saligkåringen av Johannes Paul II

Jeg kan ikke tie om det lenger: Jeg er forvirret. Hvorfor? Fordi jeg har lest biskopens preken fra takksigelsesmessen for saligkåringen av Johannes Paul II.

Jeg finner lite i denne prekenen som hjelper meg til å forstå hva Johannes Paul II har å si oss i dag. Jeg finner lite eller ingenting som kan forklare meg hvorfor denne mannen nå regnes blant de salige og hvorfor jeg skal ta ham til eksempel for mitt kristne liv. 

Biskopen beskriver en mann som var en stor humanist.  Det var “nesten forutsigbart” at paven i sine taler ville forfekte “menneskets verdighet” (eller “human dignity” / “the dignity of the human person” som biskopen velger å uttrykke det), en “frase” som han ifølge biskopen uttalte “med tydelig polsk aksent”.  

Biskopen viser meg en mann med et sterkt politisk og sosialt engasjement, som “systematisk (satte) sine divisjoner inn på den slagmark han kjente best, nemlig i Øst-Europa og særlig i Polen.”

Alt dette kan i og for seg være greit nok. Forvirringen oppstår når biskopen prøver å beskrive Johannes Paul II – ikke som statsmann eller humanist, men som pave.

Biskopens beskrivelse av lederstil er forbausende: Sammenligningen mellom pavens lederstil - som, når det gjelder å proklamere sannheter, også på det moralske plan, karakteriseres av en “bemerkelsesverdig tilbakeholdenhet”- og lederstilen til “ufeilbarlige ledere” som Hitler og Stalin, kan lett få oss til å konkludere med at jo mindre “ufeilbarlighet” og jo færre “moralske sannheter” som proklameres, jo bedre for oss alle.

Jeg vil ikke la dette med ufeilbarligheten ligge. Jeg vil sitere i sin helhet tredje avsnitt av prekenen (det er her forvirringen begynner, etter min mening):

“En pave er en mektig mann, tenker mange. Kirken hevder tilogmed at han er «ufeilbarlig» når han proklamerer et dogme eller en moralsk sannhet, noe Johannes Paul II aldri gjorde - og noe som bare er skjedd en gang. Pavene har på dette punkt vist en bemerkelsesverdig tilbakeholdenhet.”

Biskopen gjør her noe som er ganske vanlig i norsk katolsk sammenheng: Han påstår at pavene bare en sjelden gang har uttalt seg dogmatisk og “ex cathedra”. Det er mer praktisk for oss å tenke slik; det gjør læreembedet lettere å svelge for sosialdemokratisk oppdratte nordmenn.  Dessuten har vi en lang tradisjon her i landet for å tale “Roma midt imot”, som det står i nasjonalsangen.

Om biskopens påstand grunner i manglende kunnskap eller i bevisst fravikelse av sannheten, skal jeg ikke uttale meg om. Konsekvensene blir uansett at vi omfavner den relativisme i moralteologien som hersker i enkelte katolske miljøer, og som Kirkens læreembede gang på gang har tatt et oppgjør med. Les bare her:

“Til alle tider, men særlig i løpet av de to siste århundrene, har pavene, personlig eller sammen med bispekollegiet, utviklet og fremlagt en moralsk lære som angår de mange ulike aspekter ved menneskelivet. I Kristi navn, og med Hans autoritet, har de formant, kunngjort og forklart; i troskap mot sin oppgave og i kampen for mennesket har de støttet, forsvart og trøstet; med visshet om at Sannhetens Ånd kom dem til hjelp, har de bidratt til en bedre forståelse av de moralske fordringer på områder som angår seksuallivet, familien, det sosiale, økonomiske og politiske liv. I Kirkens tradisjon og i menneskehetens historie utgjør deres lære en uavlatelig fordypning av moralsk kunnskap.”  (VS 4)

Dette sitatet er tatt fra en av de mange encyklikaer som Johannes Paul II skrev. Encyklikaen heter “Veritatis Splendor” (Sannhetens stråleglans). Den er aldri blitt oversatt til norsk. Den kom ut i 1993, og har til hensikt, for å si det med encyklikaens egne ord, ”å minne om noen av den katolske doktrines grunnleggende sannheter, som står i fare for å forvrenges eller forkastes i dagens kontekst.”   For, som det står videre:

« … en ny situasjon er oppstått i det kristne fellesskap, som i sin midte har opplevd utbredelsen av mye tvil og mange innvendinger, både av menneskelig, psykologisk, sosial, kulturell, religiøs og til og med teologisk art, angående Kirkens morallære.  Det dreier seg ikke lenger om begrensede og sporadiske uenigheter, men en systematisk og global bestridelse av morallæren, med bakgrunn i bestemte antropologiske og etiske forestillinger. » (VS 4)

Kan vi da velge ut hvilke deler av Kirkens lære vi ønsker å ha som rettesnor i vårt daglige liv og virke? Kan vi for eksempel, slik biskopen uttrykte det i et avisintervju i fjor (Dagbladet, 24.04.2010), velge “det minste onde” dersom våre handlinger kommer i konflikt med Kirkens lære?

Selvsagt kan vi ikke det.

Det finnes nemlig en objektiv moral, en objektiv sannhet. Og i likhet med “frasen” “human dignity” var det “nesten forutsigbart” at Johannes Paul II uten stans proklamerte denne sannheten. 

Pavene har med andre ord alltid proklamert moralske sannheter som Guds folk skal underordne seg!  Og etter hvert begynner det å gå opp for meg at Johannes Paul II ikke var den paven som var mest “tilbakeholden” i så måte. 

Når paven proklamerer moralske sannheter, er han ufeilbarlig. Når han uttaler seg gjennom en encyklika, er det Kirkens magisterium vi hører.

I anerkjennelsen av denne objektive sannheten ligger også vår vei til frihet. Den hellige Augustin sier at første skritt på frihetens vei er underkastelsen under Guds Lov:

«den første frihet består altså i at man ikke begår noen alvorlig synd… som mord, ekteskapsbrudd, utuktens besudling, tyveri, bedrageri, helligbrøde og all annen lignende urett. Når et menneske har satt seg fore å gi avkall på å begå dem – og det er enhver kristens plikt ikke å begå dem -, begynner han å løfte hodet mot friheten, men det er bare en begynnelse på friheten, det er ikke den fullkomne frihet. » ( In Iohannis Evangelium Tractatus, 41, 10, etter VS.13).

Ett er sikkert: Min store forvirring førte til at jeg på ny måtte undersøke hva pavens ufeilbarlighet innebærer. Og jeg skjønner det nå: Ufeilbarligheten i Kirken er en logisk konsekvens av sannheten. Når Kirken forkynner sannheten, tar den ikke feil.

Hva da når det motsatte skjer? Som det står i Veritatis Splendor:

« Ingen brist må rive i stykker enheten mellom tro og liv: Kirkens enhet blir såret, ikke bare av de kristne som benekter eller forvrenger trossannhetene, men også av dem som ikke godkjenner de moralske forpliktelser som Evangeliet kaller dem til. »(VS 26).

Når en som er satt til å veilede oss, ikke forkynner sannheten, eller forvrenger den, slik at vi blir forvirret, hva skjer da? Hva kaller man slikt? Heresi?

Den åttende dag etter saligkåringen.

Vi har så mye å streve med her i landet, og det er ikke bestandig like lett å få med seg alt som skjer i regi av Verdenskirken.

Dette var kanskje grunnen til at både saligkåringen av Johannes Paul II og festen for Den guddommelige Barmhjertighet gikk upåaktet hen i enkelte menigheter i Norge. De som fortalte meg dette, var rystet. De var rystet over at Johannes Paul II overhodet ikke ble nevnt i deres menigheter under messen denne dagen. 

I Trefoldighetskirken i Oslo, derimot, ble saligkåringen grundig forhåndsannonsert og behørig feiret. Jeg var ikke blant de første til mølla, og hadde ikke billett til denne takksigelsesmessen. Men biskopens preken ble lagt ut på katolsk.no, og jeg fikk anledning til å lese den der. Jeg leste også pave Benedikt XVIs preken fra saligkåringsmessen.  Pavens preken er så oppbyggelig at jeg har valgt å legge en norsk oversettelse av den ut på bloggen min (oversettelsen står for min regning). Jeg anbefaler alle som har hørt eller lest biskopens preken, at de også leser pavens preken.
 

“Salig er du, høyt elskede pave Johannes Paul II, fordi du trodde!”

Pave Benedikt XVIs preken under messen for saligkåringen av Johannes Paul II

Kjære brødre og søstre!

For seks år siden var vi sammen på denne plassen for å feire begravelsen til pave Johannes Paul II. Sorgen over hans død var dyp, men desto større var følelsen av at en uendelig nåde omsluttet Roma og hele verden: Den nåden som på en måte var frukten av min elskede forgjengers liv, og særlig hans vitnesbyrd i lidelsen. Allerede da kunne vi merke duften av hans hellighet i luften, og Guds folk viste sin ære for ham på mange måter. Derfor, med all respekt for de kanoniske regler, ville jeg at hans saligkåringsprosess skulle skje raskt. Og nå er den etterlengtede dagen oppstått! Den kom raskt, for slik var Herrens vilje: Johannes Paul II er salig!

[…]

Denne søndagen er den andre søndag i påsketiden, og det er denne søndagen som den salige Johannes Paul II har viet til Den guddommelige Barmhjertighet. Derfor ble denne dagen valgt til dagens feiring, for, ved et guddommelig forsett, oppgav min forgjenger ånden nettopp på vigilien for denne festen. I dag er det dessuten første dag i mai måned, Marias måned, og det er også minnedagen for den hellige Josef arbeideren. Disse elementene bidrar til å berike vår bønn, og de er til hjelp for oss, vi som fremdeles er pilgrimer i tid og rom, mens i Himmelen er festen blant englene og helgenene helt annerledes!  Likevel, enestående er Gud, og enestående er Kristus Herren som, likesom en bro, forener jord og himmel, og vi føler oss i dette øyeblikket nærmere enn noensinne, som om vi var deltagere i den himmelske liturgi.

«Salige de som ikke ser og likevel tror. » (Joh. 20,29). I dagens Evangelium fremsier Jesus denne saligheten : troens salighet. Den griper oss på en spesiell måte fordi vi nettopp er samlet for å feire en saligkåring, og enda mer fordi det i dag er en pave som er blitt saligkåret, Peters etterfølger, som er kalt til å styrke sine brødres tro. Johannes Paul II er salig for sin sterke, fruktbare og apostoliske tro.

Og med det samme minnes vi en annen saligprisning: « Salig er du, Simon, sønn av Jonas, for dette har ikke kjøtt og blod åpenbart for deg, men min Far i himlene» (Matt. 16, 17). Hva har den himmelske Far åpenbart for Simon? At Jesus er Kristus, Sønn av den levende Gud. Takket være denne troen blir Simon til “Peter, klippen”, den klippen som Jesus kan bygge sin Kirke på. Johannes Paul IIs evige salighet, som Kirken i dag har den glede å forkynne, ligger fullt og helt i disse ordene fra Kristus: “Salig er du, Simon” og “Salige de som ikke ser og likevel tror.” Troens salighet, som Johannes Paul II også har mottatt som en gave fra Gud Fader for å bygge opp Kristi Kirke.

Våre tanker går også til en annen salighet, som i Evangeliet går foran alle de andre. Det er den som gjelder Jomfru Maria, Frelserens Mor. Det er til henne, som nettopp har unnfanget Jesus i sitt skjød, at den hellige Elisabeth sier: “Salig er hun som trodde, for det som Herren har sagt henne, skal gå i oppfyllelse.” (Luk.1,45). Troens salighet har Maria som sitt forbilde, og vi er alle lykkelige over at saligkåringen av Johannes Paul II kommer den første dag i Marias måned, under blikket fra henne hvis tro støtter apostlenes og deres etterfølgeres tro, særlig troen til dem som er kalt til å sitte på Peters stol. Maria omtales ikke i tekstene fra Kristi oppstandelse, men hun er skjult til stede overalt: hun er mor, og det er til henne Jesus betror hver av disiplene og hele fellesskapet. Vi merker oss særlig at Marias styrkende og moderlige nærvær understrekes av den hellige Johannes og den hellige Lukas i de tekstene som går forut for dagens Evangelium og første lesning: I beretningen om Jesu død, hvor Maria står ved korsets fot (Joh. 19,25); og i begynnelsen av Apostlenes Gjerninger, som viser henne midt blant disiplene i bønn i Senaklet (Ap.Gj.1,14).

Dagens annen lesning forteller også om troen, og det er nettopp den hellige Peter som, full av åndelig entusiasme, forteller de nydøpte om grunnen til deres håp og glede. Jeg synes det er interessant å legge merke til at Peter i begynnelsen av sitt første brev ikke bruker en oppfordrende form, men at han beskriver et faktum når han sier: “Derfor finner dere grunn til jublende glede”, og han tilføyer: “Ham elsker dere, enda dere ikke har sett Ham; Ham tror dere på, enda dere nå ikke ser Ham. Og dere jubler og er fylt av en glede så herlig at den ikke kan rommes i ord, for dere når troens mål: frelse for deres sjeler.” (1.P.1,6.8-9). Alle verbene står i indikativ, fordi det finnes en ny virkelighet, skapt av Kristi oppstandelse, en virkelighet som er tilgjengelig gjennom troen. “Dette er Herrens verk – sier Salmen (118, 23) – det er underfullt i våre øyne”, i troens øyne.  

Kjære brødre og søstre, i dag, i det fulle, åndelige lys fra den Oppstandne Kristus, betrakter våre øyne det elskede og ærefulle ansiktet til Johannes Paul II. I dag føyes hans navn til den mengden av hellige og salige som han har kåret i løpet av de nesten 27 årene av sitt pontifikat. Med styrke minner han oss om at alle er kalt til denne opphøyede dimensjonen av det kristne liv, nemlig til hellighet, slik konsilets konstitusjon om Kirken, Lumen Gentium, bekrefter.  Alle medlemmer av Guds Folk – biskoper, prester, diakoner, legfolk, ordensbrødre og ordenssøstre – alle er vi på vandring mot det himmelske fedreland, hvor Jomfru Maria har gått foran oss på en særlig og fullkommen måte, forbundet som hun er med mysteriet mellom Kristus og Kirken. Karol Wojtyla deltok under Det annet Vatikankonsil, først som hjelpebiskop, deretter som erkebiskop av Krakow, og han visste godt at ved å vie det siste kapittelet av konstitusjonen om Kirken til Maria, plasserte man Frelserens Mor som bilde på og forbilde for hellighet for alle kristne og for Kirken som helhet. Denne teologiske visjonen oppdaget den salige Johannes Paul II da han var ung, og han har beholdt den og fordypet den gjennom hele sitt liv. Det er en visjon som sammenfattes i Bibelens bilde av den korsfestede Kristus og hans Mor Maria som står ved siden av korset. Vi finner dette bildet i Johannes’ Evangelium (19, 25-27), og det sammenfattes i våpenskjoldet Karol Wojtyla hadde som biskop og senere også som pave: et kors av gull, bokstaven « M » nederst til høyre og valgspråket « Totus Tuus » fra det kjente utsagnet til den hellige Louis Marie Grignion de Montfort, et utsagn som ble et grunnleggende prinsipp for Karol Wojtylas liv: “ Totus tuus ego sum et omnia mea tua sunt. Accipio Te in mea omnia. Praebe mihi cor tuum, Maria – Jeg er fullt og helt din, og alt jeg har, er ditt. Vær min veileder i alt. Gi meg ditt hjerte, å Maria “  (Om den fullkomne hengivelse til Maria, 233 og 266).

I sitt testamente skrev den nylig saligkårede: « Da kardinalkonklavet den 16. oktober 1978 valgte Johannes Paul II, sa Polens primas, kardinal Stefan Wyszynski, til meg: ‘Den nye pavens plikt blir å føre Kirken inn i det tredje årtusen.’ Og Johannes Paul II skrev videre: « Jeg vil enda en gang uttrykke min takknemlighet mot Den Hellige Ånd for den store nådegaven som det annet Vatikankonsil utgjorde. Med hele Kirken – og spesielt med hele episkopatet – er jeg konsilet stor takk skyldig. Jeg er overbevist om at de nye generasjonene vil kunne øse lenge av de rikdommer som dette Konsilet fra det 20. århundre har skjenket oss. Og i egenskap av biskop som deltok under konsilet fra første til siste dag, ønsker jeg å betro denne store arven til alle dem som er kalt til å virkeliggjøre den i fremtiden. Jeg for min del lovpriser den evige Hyrde som har tillatt meg å tjene denne meget store saken under alle årene av mitt pontifikat».  

Og hva er så denne “saken”?

Den er den samme som Johannes Paul II formulerte under sin første høytidelige messe på Petersplassen, med de minneverdige ordene: « Vær ikke redde! Lukk opp deres dører, lukk deres dører vidt opp for Kristus!  ». Det som den nyvalgte paven bad alle om å gjøre, det var han selv den første til å gjøre: Han lukket opp for Kristus, han lukket opp samfunnet, kulturen, de politiske og økonomiske systemer, ved å snu om på en tendens som det virket umulig å snu om på, og han gjorde det med en kjempes styrke – en styrke som ble gitt ham av Gud. Gjennom sitt vitnesbyrd om tro, kjærlighet og apostolisk mot, forenet med en sterk menneskelig karisma, har denne eksemplariske sønn av den polske nasjon hjulpet de troende over hele verden til ikke å være redde for å kalle seg kristne, for å tilhøre Kirken, for å snakke om Evangeliet. Med andre ord: han har hjulpet oss til ikke å være redde for sannheten, for sannheten er garanti for frihet.   

Eller for å sammenfatte det: Han har gitt oss tilbake styrken til å tro på Kristus, for Kristus er Redemptor hominis, menneskenes Frelser: Dette var tema for hans første encyklika og ledesnoren for alle de andre som fulgte. Da Karol Wojtyla steg opp på Peters stol, brakte han med seg en dyp forståelse av motsetningene mellom marxisme og kristendom, bygget på deres respektive syn på mennesket. Dette var hans budskap:  Mennesket er Kirkens vei, og Kristus er menneskets vei. Gjennom dette budskapet, som er den store arven fra Det annet Vatikankonsil og dets « rormann », Guds Tjener pave Paul VI, ledet Johannes Paul II Guds folk over det tredje årtusens terskel, som han, nettopp takket være Kristus, kunne kalle « håpets terskel ».

Ja, gjennom den lange forberedelsesreisen mot det store Jubileet ledet han igjen kristendommen mot fremtiden, Guds fremtid, som overgår historien, men som ikke desto mindre påvirker den.  Den håpets kraft som på en måte hadde viket unna for marxismen og fremskrittets ideologi, krevde han med rette tilbake for kristendommen. På den måten gav han kristendommen igjen håpets sanne ansikt, slik at den kunne leve i historien i “adventtidens” forventning, både på fellesskapets og det personlige plan, og være rettet mot Kristus, Han som er menneskets fylde og fullendelsen av dets forventninger om rettferdighet og fred.

Til slutt vil jeg takke Gud for den personlige erfaringen Han har skjenket meg gjennom mitt langvarige samarbeid med den salige pave Johannes Paul II. Jeg hadde allerede hatt muligheten til å kjenne og akte ham, men fra 1982 av, da han kalte meg til Roma som leder for Troskongregasjonen, har jeg gjennom 23 år kunnet være nær ham og få stadig mer aktelse for hans person. Mitt eget arbeid ble støttet av hans åndelige dybde og rike innsikt.  Hans eksempel i bønn har alltid slått meg og bygget meg opp: han var dypt forenet med Gud, selv midt i de mange pliktene under utøvelsen av sin gjerning. I tillegg kom hans vitnesbyrd under lidelsen: Herren tok fra ham alt, litt etter litt, men han forble en “klippe”, slik Kristus ville at han skulle være.  Hans dype ydmykhet, rotfestet i hans intime forening med Kristus, gjorde at han kunne fortsette å lede Kirken og gi verden et enda mer talende budskap nettopp i det øyeblikket da de fysiske kreftene sviktet ham. Dermed virkeliggjorde han på en ekstraordinær måte det som er enhver prests og biskops kall: å være fullstendig ett med den Jesus som han mottar og ofrer hver dag i Eukaristien.

Salig er du, høyt elskede pave Johannes Paul II, fordi du trodde! Fortsett – vi ber deg – fra himmelen å holde oppe troen til Guds Folk. Amen.

Så mange gode gjerninger han har gjort - Dayeinu - om den salige Johannes Paul II

Dayeinu om den salige Johannes  Paul II:

Kamah Ma'alot Tovot  - så mange gode gjerninger han har gjort - 

av rabbi Leigh Lerner , overrabbi i synagogen Emanu-El-Beth Sholom i Montréal, Canada

Dayeinu (det hadde vært nok) er en takksigelsesbønn som fremsies under seder - den jødiske påsken- som takk for alt Gud gjorde da Han førte det jødiske folk ut av Egypt. Hvis Han bare hadde gjort en liten del av det Han gjorde, ville det ha vært nok.

Rabbi Lerner er visepresident i gruppen for jødisk- kristen dialog i Montréal. Han har skrevet denne takksigelsesbønnen for alt Johannes Paul II har gjort for det jødiske folket, og han fremsa den under en minnestund 7. april 2005. 

 “Hvis Johannes Paul II hadde besøkt Auschwitz, men ikke gått direkte til det jødiske minnesmerket der

 – Dayeinu!

Hvis han hadde besøkt synagogen i Roma, men ikke fordømt antisemittismens synd

 - Dayeinu!

Hvis han hadde fordømt antisemittismen, men ikke formant det forente Tysklands ambassadør mot “den tunge byrden av skylden for drapet på det jødiske folk” som for de kristne “må bli et vedvarende kall til bot”

 – Dayeinu!

Hvis han hadde oppfordret de kristne til bot, men ikke ledet en Yom HaShoah-minnestund i Vatikanet

- Dayeinu!

Hvis han hadde minnet Yom HaShoah, men ikke anerkjent Israel

 – Dayeinu!

Hvis han hadde anerkjent Israel, men ikke utvekslet ambassadører

– Dayeinu!

Hvis han hadde utnevnt en ambassadør, men ikke bedt om tilgivelse for synden mot jødene

– Dayeinu!

Hvis han hadde bedt om tilgivelse, men ikke besøkt Israel

 – Dayeinu!

Hvis han hadde besøkt Israel, men ikke kysset Israels jord

 – Dayeinu!

Hvis han hadde kysset Israels jord, men ikke besøkt Yad VaShem

 – Dayeinu!

Hvis han hadde besøkt Yad VaShem, men ikke gått til Kotel

 – Dayeinu!

Hvis han hadde gått til Kotel, men ikke lagt sin bønn i muren

 – Dayeinu!

Men han besøkte Auschwitz og det jødiske minnesmerket der, han besøkte synagogen i Roma, han fordømte antisemittismens synd, han formante Tyskland, han oppfordret de kristne til anger, han minnet Yom HaShoah, han anerkjente Israel og utnevnte en ambassadør til Israel, han bad om tilgivelse for synden mot jødene, han  besøkte Israel og kysset Israels jord, han besøkte Yad VaShem, han gikk til Kotel og la en bønn i muren.  

Alt dette og enda mer, både doblet og flerdoblet, er de gode ting Den Evige har gjort for oss gjennom denne mannen, Johannes Paul II.

Al ashat kama vechama tova shefula umechupelet lamakom aleinu.

Litani til den salige Johannes Paul II

Litani til den salige Johannes Paul II

Av  Kardinal Joseph Ratzinger, 16.04.2005

Kyrie, eleison – Christe, eleison -  Kyrie, eleison

Kristus, hør oss.                            Kristus, bønnhør oss.

Gud Fader i himmelen,                   miskunn Deg over oss

Gud, Sønn, verdens Frelser            miskunn Deg over oss

Gud, Hellige Ånd                           miskunn Deg over oss

Hellige Treenighet, én Gud             miskunn Deg over oss

Hellige Maria, Guds mor                be for oss

Johannes Paul, Pilegrim for Det Glade Budskap                                    be for oss

Johannes Paul, Pilegrim som bragte Sannheten                                      be for oss

Johannes Paul, Pilegrim for dialogen                                                      be for oss

Johannes Paul, Hyrde for intellektuelle                                                   be for oss

Johannes Paul, Hyrde for journalister                                                     be for oss

Johannes Paul, Hyrde for reisende                                                         be for oss

Johannes Paul, Hyrde for kunstnere                                                       be for oss

Johannes Paul, Hyrde for sportsutøvere                                                 be for oss

Johannes Paul, Hyrde for arbeidere og arbeidsløse                                 be for oss

Johannes Paul, Hyrde for polakker                                                        be for oss

Johannes Paul, Hyrde for hele verden                                                    be for oss

Johannes Paul,  alle barns venn                                                              be for oss

Johannes Paul, ungdommens store venn                                                 be for oss

Johannes Paul, eksempel for overgivelse til Den Uplettede                      be for oss

Johannes Paul, eksempel for arbeidsomhet                                           be for oss

Johannes Paul, eksempel for ydmykhet                                                 be for oss

Johannes Paul, trøster for lidende og uhelbredelig syke                          be for oss

Johannes Paul, trøster for uføre og bevegelseshemmede                        be for oss

Johannes Paul, trøster for de døende                                                     be for oss

Johannes Paul, prest åpen for mennesket                                               be for oss

Johannes Paul, hjertelige, ærlige og gledesfylte prest                              be for oss

Johannes Paul, forbeder for Den gudommelige Barmhjertighet               be for oss    

Johannes Paul, forbeder for fred                                                           be for oss

Johannes Paul, forbeder for kjærlighetens sivilisasjon                             be for oss

Johannes Paul, forbeder for sosial rettferdighet                                      be for oss

Johannes Paul, forbeder for håpet som overskrider døden                     be for oss

Johannes Paul, lærer i bønnen                                                               be for oss

Johannes Paul, lærer i patriotismen                                                        be for oss

Johannes Paul, lærer i økumenikken                                                      be for oss

Johannes Paul, forsvarer for livet fra unnfangelsen til en naturlig død       be for oss

Johannes Paul, forsvarer for menneskets verdighet                                 be for oss

Johannes Paul, kjemper for Tro, Håp og Kjærlighet                               be for oss

Guds Lam, som tar bort verdens synder                         Skån oss, Herre

Guds Lam, som tar bort verdens synder                         Bønnhør oss, Herre

Guds Lam, som tar bort verdens synder                         Miskunn deg over oss

DEN SOM STÅR FORAN GUD, FRYKTER IKKE MENNESKENE

            Guds tjener Karol Wojtyła – pave Johannes Paul II – skal saligkåres første mai 2011, på søndagen for den guddommelige barmhjertighet.

Postulator for saligkåringsprosessen, msgr Slawomir Oder, gir oss her noen ord med på veien mens vi forbereder oss til denne store begivenheten.

«Hans medfølelse, hans inderlige bønneliv, hans spontanitet og evne til å få kontakt er ikke noe medieskapt bilde. Disse egenskapene var en del av hans personlighet. Hans kjærlighet til Kristus og vissheten om at han var elsket av Ham var grunnlaget for sammenhengen i hans liv, for hans energi, hans entusiasme, hans dybde og hans naturlighet,” sier msgr Oder. Hans mål var ikke egen suksess eller selvrealisering. Hans mål var, som han selv sa, “å forkynne Evangeliet og forsvare sannheten om mennesket”. Ut fra den friheten som bygger på hans forhold til Gud, stiger ropet “Vær ikke redde”, som skulle stå som merke på hans pontifikat. 

…for den som står foran Gud, frykter ikke menneskene.

En paves fremste plikt er å be. Bønnen utgjorde luften han pustet inn, vannet han drakk og maten han tok til seg. Av bønnen vokser evnen til å si sannheten uten frykt, for den som står foran Gud, frykter ikke menneskene.

“De forsøker å forstå meg fra utsiden, men jeg kan bare bli forstått fra innsiden”.

Hans enestående indre frihet viste seg fremfor alt i hans forhold til materielle goder. Selv som pave var han en mann av radikal fattigdom.

En av de mest rørende sidene ved hans fattigdom, sier msgr Oder, var at han valgte å oppgi « ordene » for å ta imot Ordet, da han i sin ungdom oppgav kallet til teateret for å la seg vie til prest.

Hans indre frihet viste seg også i forholdet til andre mennesker. Han var flink til å ta imot kritikk, lytte og samarbeide, men han gikk likevel ikke av veien for å ta vanskelige og ubehagelige beslutninger når det var nødvendig.

Korset, som han bar med verdighet…

Korsets nærvær i hans liv utgjorde også et viktig trekk ved hans personlighet: “Korset, som han bar med verdighet - og på slutten av livet også med en taushet som sa mye mer enn ord - gjør krav på en eksistensberettigelse som vårt overfladiske og flyktige samfunn skjuler med skam.”

Anawim – Israels fattige

Karol Wojtyłas mystiske vei utmerket seg litt etter litt i retning av at han gjorde seg til en av Guds anawim – en av Israels fattige: en som ikke har noe annet håp eller referansepunkt enn Gud. “For din styrke ligger ikke i antallet, heller ikke i de sterkes kraft, men Du er de ydmykes Gud, småkårsfolks hjelper, svakes forsvarer, fortviledes vern, hjelpeløses frelser» (Judith 9, 11).

Med anawim (og her siterer jeg pave Johannes Paul II selv i en generalaudiens 23.mai 2001) menes ikke bare de undertrykte, elendige og forfulgte, men også de som i troskap mot de moralske forpliktelsene i Guds Pakt blir utestengt av dem som velger vold, rikdom og makt. I dette perspektivet forstår vi at « de fattige » ikke bare viser til en sosial kategori, men til et åndelig valg. Det er meningen med den første av saligprisningene. « Salige er de som er fattige i ånden, for himlenes rike er deres » (Matt.5,3). Profeten Sefanja snakket til anawim da han sa: “ Søk Herren, alle ydmyke på jorden, dere som gjør hans vilje. Legg vinn på rettferd og ydmykhet, så blir dere kanskje spart på Herrens vredesdag!” (Sef.2,3)  

Kirkens mål, sa Johannes Paul II, er å lede flest mulig mennesker til hellighet. Han er selv et eksempel til etterfølgelse i så måte.

Jeg venter fremdeles på svar fra biskopen…

I 1914 innførte pave Benedikt XV verdensdagen for migranter og flyktninger. I november 2004 bestemte pave Johannes Paul II at denne dagen skulle feires på en fast dato i hele den katolske Kirke, nemlig den andre søndag etter 6. januar (i år altså den 16. januar). 

I påvente av at Kirken i Norge og biskop Bernt Eidsvig besvarer mitt åpne brev om papirløse innvandrere, vil jeg gjerne legge frem budskapet til verdensdagen for migranter i 1996, skrevet av den paven som Kirken skal saligkåre 1. mai i år. Mens Kirken og biskopen også i vårt bispedømme forbereder seg til å feire begivenheten, vil det kanskje være behjelpelig i den aktuelle situasjon at man reflekterer over pavens budskap og går inn for å rette opp sine handlinger i samsvar med det.

MIGRANTER I UREGLEMENTERT SITUASJON

Budskap fra pave Johannes Paul II til verdensdagen for migranter 1996.

Meget kjære brødre og søstre,

1. Fenomenet migrasjon, med sin komplekse problematikk, utfordrer det internasjonale samfunnet og hver nasjonalstat i dag mer enn noensinne. Statene forsøker vanligvis å gripe inn ved å innstramme lovene om innvandring og styrke grensekontrollene; migrasjonen mister dermed den økonomiske, sosiale og kulturelle utviklingsdimensjonen som den hadde tidligere. Det snakkes stadig mindre om “emigrantenes” situasjon i opprinnelseslandet og stadig mer om “immigrantene”, med henvisning til problemene som de forårsaker i landene de slår seg ned i.

Migrasjonen er i ferd med å ta preg av en sosial nødstilstand, særlig på grunn av det økende antall ureglementerte migranter som det til tross for restriksjoner ser ut til å være umulig å kontrollere. Ulovlig innvandring har alltid eksistert. Den har ofte blitt tolerert fordi den utgjør en arbeidskraftreserve man kan øse av etter hvert som migranter med lovlig opphold klatrer opp på den sosiale rangstigen og stabiliserer seg i arbeidslivet.

2.  I dag har fenomenet med illegale migranter antatt store proporsjoner, både fordi tilgangen på utenlandsk arbeidskraft ikke står i forhold til de krav som stilles i en økonomisk situasjon hvor det allerede er vanskelig å skaffe arbeid til det lokale marked, og også på grunn av økningen i tvungen migrasjon. Det er nødvendig å utvise stor forsiktighet når man skal analysere et så delikat problem, og ikke være tilbakeholden eller avvisende; særlig siden dette berører tusenvis av mennesker, som opplever at deres situasjon blir forverret i stedet for å bli løst. Innvandrerens ureglementerte status kan ikke sette hans verdighet til side, fordi han har uavvendelige rettigheter som hverken kan krenkes eller ignoreres.

Illegal innvandring bør forebygges, men man bør også aktivt bekjempe kriminelle handlinger som utnytter skjult utvandring. Den beste løsningen, som kan bringe gode resultater på lang sikt, er å samarbeide internasjonalt for å skape politisk stabilitet og fjerne underutvikling. Dagens økonomiske og sosiale skjevheter, som i stor grad gir næring til migrasjonsbølgene, må ikke betraktes som en skjebne, men som en utfordring for menneskehetens ansvarsfølelse.  

 3. Kirken betrakter problemet med illegale migranter i Kristi perspektiv, Han som døde for å samle alle Guds barn som er spredt over hele verden (jfr. Joh. 11, 52), ta imot de utestengte, bringe nærmere dem som er langt borte og integrere alle mennesker i ett fellesskap som ikke bygger på etnisk, kulturell eller sosial tilhørighet, men på en felles vilje til å ta imot Guds ord og søke rettferdighet.

«Gud gjør ikke forskjell på folk, men Han tar imot enhver som frykter Ham og handler rett, hvilket folk han så tilhører » (Ap.gj.10, 34-35).

Kirken handler i forlengelsen av Kristi befaling. Hun [Kirken] spør seg selv spesielt hvordan man innenfor lovens rammer kan hjelpe de mennesker som oppholder seg ulovlig på en nasjons territorium; Hun stiller spørsmål om hva retten til emigrasjon er verdt uten retten til immigrasjon. Hun tar opp utfordringen med å involvere de kristne menigheter som ofte er preget av en fiendtlig holdning til innvandrere.

Den viktigste hjelpen man kan gi disse menneskene, er å lytte til dem for å bli kjent med deres situasjon og sørge for at de har det nødvendige til livets opphold, uansett hvilken juridisk stilling de har i mottakerlandet.

Det er altså viktig å hjelpe den ulovlige innvandreren med å ta de administrative skritt som er nødvendige for å få oppholdstillatelse.

Sosiale og karitative institusjoner kan ta kontakt med myndighetene for innenfor lovens rammer å finne løsninger som er tilpasset hvert tilfelle.  

 Et slikt tiltak er svært viktig når det dreier seg om mennesker som har oppholdt seg lenge i landet og som har etablert seg så sterkt i lokalsamfunnet at en retur til opprinnelseslandet vil kunne sammenlignes med en omvendt emigrasjon, noe som kan få alvorlige konsekvenser, spesielt for barna.

4. Når ingen løsning synes mulig, er det disse institusjonene selv som bør hjelpe personene, også materielt, hvis de må etablere seg i et annet land eller etablere seg på nytt i hjemlandet.

Løsningen på problemet med migrasjon generelt og ulovlige innvandrere spesielt er i stor grad avhengig av holdningene som råder i mottakerlandet. I dette perspektivet er det svært viktig at folkeopinionen blir skikkelig informert om hvordan forholdene virkelig er i innvandrernes hjemland, hvilke tragedier som har rammet dem og hvilken risiko de løper dersom de må reise tilbake. Elendigheten og vanskelighetene som de har vært utsatt for, utgjør enda en grunn til å ta imot dem med raushet.

Det er viktig å forebygge fremveksten av alle former for nyrasisme eller fremmedhat som kan gjøre våre brødre til syndebukker for eventuelle lokale problemer.

På bakgrunn av den store økningen i antall migranter er det viktig at lovgivningen i landene som dette angår, i så stor grad som mulig koordineres, særlig med det for øye å finne løsninger som fordeler byrdene på en balansert måte. Man må unngå administrative regelverk som innstrammer kriteriene for familietilknytning og som resulterer i at mennesker på urettmessig vis blir tvunget inn i en illegal situasjon. Ingen lov kan hindre et menneske i å leve sammen med sin familie.

En effektiv beskyttelse må gis til mennesker som risikerer at deres liv utsettes for fare hvis de blir tvunget tilbake til hjemlandet, selv om de har flyktet av årsaker som ikke er beskrevet i de internasjonale konvensjoner.

5. Jeg formaner de lokale kirker til å anspore til refleksjon, til å gi direktiver og fremskaffe informasjon for å hjelpe dem som driver med pastoralt og sosialt arbeid slik at de kan handle med skjønnsomhet i en så delikat og kompleks sak. 

Når forklaringen på problemet baseres på fordommer og fremmedfiendtlige holdninger, må Kirken ikke unnlate å la broderskapets stemme høres, og la sin egen stemme følges av handlinger som viser at kjærligheten står over alt.

Hvor viktig hjelpearbeidet enn er i denne nødssituasjonen, må man ikke skyve til side det faktum at et stort antall ulovlige innvandrere også er katolske kristne som ofte i troens navn søker sjelesørgere og steder hvor de kan be, lytte til Guds ord og feire Herrens mysterier.  Det er bispedømmenes plikt å oppfylle disse forventningene.

I Kirken er intet menneske fremmed, og Kirken er ikke fremmed for noe menneske eller for noe sted. Som enhetens sakrament og dermed som tegn og samlende kraft for hele menneskeheten er Kirken det stedet hvor også ulovlige innvandrere blir anerkjent og mottatt som brødre. De enkelte bispedømmene har plikt til å mobilisere seg for at disse personene, som er tvunget til å leve uten det sivile samfunnets beskyttelse, opplever en følelse av broderskap i et kristent fellesskap.

Solidaritet vil si å ta ansvar for dem som er i vanskeligheter. For den kristne er ikke innvandreren bare et individ som skal respekteres innenfor lovens rammer, men en person hvis nærvær utfordrer og hvis behov blir et ansvar og et engasjement. “Hva har du gjort med din bror? » (jfr.1.Mos. 4,9). Svaret må ikke begrenses ut fra hva loven sier, men må bli gitt i et solidarisk perspektiv. 

6. Mennesket, særlig når det er svakt, forsvarsløst og utstøtt av samfunnet, er Kristi sakramentale tilstedeværelse (jfr. Mt 25, 40-45). «Men denne folkehopen som ikke kjenner loven, de er forbannet! » (Joh. 7, 49) sa fariseerne og pekte på dem som Jesus hadde hjulpet utenfor lovens rammer.  For Jesus er kommet for å søke og frelse den som er fortapt (jfr. Luk.19,10) og ta til seg den som er utestengt, forlatt og forkastet av samfunnet.

«Jeg var fremmed, og dere tok imot Meg » (Matt. 25, 35). Kirkens oppgave er ikke bare å gjenta uten stans denne troslæren fra Herren, men også å vise hvordan den kan settes ut i livet alt etter hvilke situasjoner som oppstår etter hvert som tidene skifter. I dag fremstår den ulovlige innvandreren for oss som den “fremmede” som Jesus ber om å bli gjenkjent i. Når vi tar imot den ulovlige innvandreren og er solidarisk med ham, er dette et forpliktende gjestevennskap og en troskap mot  vår kristne identitet. 

Med dette ønsket gir jeg min apostoliske velsignelse med løfte om rikelig himmelsk belønning til alle dem som er engasjert i migrasjonsarbeidet.

Gitt i Vatikanet den 25. Juli 1995, i det syttende år av mitt pontifikat.

Johannes Paulus II  

http://www.vatican.net/holy_father/john_paul_ii/messages/migration/documents/hf_jp-ii_mes_25071995_undocumented_migrants_fr.html

Vår Kirke er helgenenes Kirke

Vår Kirke er helgenenes Kirke

Dette er siste del av en tekst som Georges Bernanos skrev  i 1929, omtrent fem hundre år etter at Frankrikes store nasjonalhelgen, Jeanne d’Arc, døde på kjetterbålet. Teksten, som har tittelen “Jeanne, relapse et sainte” (Jeanne, frafallen og helgen), tar utgangspunkt i den meget omtalte prosessen som førte til at hun ble dømt for å ha lyttet til Guds vilje i stedet for å underordne seg de kirkelige myndigheter. Vi trer inn i teksten i det øyeblikk da dommen er avsagt og Jeannes martyrium skal fullbyrdes.  Bernanos anklager samtidens prelater for å flørte med makten og elske rikdom og godt omdømme høyere enn korsets utfordring, slik de også gjorde det på Jeanne d’Arcs tid. Bernanos’ avsluttende ord, hvor han i en tekst som både er poetisk og polemisk, stiller kleresiets Kirke opp mot helgenenes Kirke, kan stå som et forsvar for den kompromissløse overgivelsen under Guds vilje. Utsagnet “Vår Kirke er helgenenes Kirke” går igjen som et kamprop i hele denne siste del av teksten.

  Den som kjenner hemmeligheten ved dette merkelige øyeblikket, har nøkkelen til resten, men hemmeligheten er godt bevoktet. Det ser ut til at strengen som knyttet dramaets hovedaktører sammen, er røket, og de gestikulerer et øyeblikk mellom himmel og jord som trådløse marionetter. Den lille martyren er nå stilt ansikt til ansikt med seg selv, og hun vet det. Hennes dommere vet det også. Som insekter som planter sine larver i det levende byttet, har de plantet tvilen i denne barnesjelen, og når den avskyelige frukten er blitt moden, kjenner de ikke lenger igjen sitt offer; de søker henne, de bønnfaller henne om å få det som hun på grunn av deres forseelser ikke lenger er i stand til å gi dem, et rent, et ubesudlet ord som vil kunne bringe dem sikkerhet eller tilgivelse. De har bokstavelig talt stjålet hennes sjel. Enda to dager skal de, med økende utålmodighet, forgjeves mishandle dette kadaveret; deretter, trøtte av sin latterlige lek, skal de kaste det ødelagte leketøyet på bålet. Måtte hennes ben brenne godt! Måtte hennes aske bli strødd for vinden!  - Til hvilken nytte? Det ukjente barnet har tatt sin hemmelighet med seg. Natten som de nedkalte over henne, legger seg nå over dem.

Vi må se denne dødskampen i øynene, eller enda bedre: vi må tre inn i den. Så dyp den er, så kald!  Kjetterbålets ild kan ikke varme den. Men de nysgjerrige stanser opp, kaster i hast flagg, kroner, palmegrener, laurbærkranser – roser, roser, roser – og den iskalde pusten fra elven hvor hennes aske ble strødd ut, slår dem i ansiktet. Gå deres vei! Hvilken hensikt har det å forlenge i fem hundre år eller mer en rehabiliteringsprosess som bare har som mål å forklare, unnskylde og rettferdiggjøre de levende? Ett er viktig: fra nå av er Jeanne helgen, og vi ber til henne som til en helgen. Et slikt vågestykke virker usannsynlig målt med menneskelig målestokk. Den stakkars jenten hadde så liten sjanse, saken var så obskur og det stod så mektige interesser på spill! Men Gud vet å hevne sine helgener.

                                               *************

For helgenenes time kommer alltid. Vår Kirke er helgenenes Kirke. Den som nærmer seg Kirken med mistenksomhet, ser bare lukkede dører, stengsler og skranker, som en slags åndelig politistasjon. Men vår Kirke er helgenenes Kirke. For å være en helgen, hvilken biskop ville ikke gi sin ring, sin mitra og sitt kors, hvilken kardinal ville ikke gi sitt purpur, hvilken pave ville ikke gi sin hvite drakt, sin sveitsergarde og hele sitt hoff? Hvem ville ikke ønske å ha kraft nok til å delta i slikt et beundringsverdig vågestykke? For helligheten er et vågestykke, det er det eneste virkelige vågestykke som finnes. Den som noensinne har forstått det, har trådt inn i hjertet av den katolske tro og har følt sin dødelige kropp skjelve for en annen redsel enn dødens, nemlig det overmenneskelige håp. Vår Kirke er helgenenes Kirke. Men hvem anstrenger seg for helgenene?  Man skulle ønske at de var oldinger, fulle av erfaring og politikk, mens de aller fleste av dem er barn. Og barndommen er alene mot alle. Luringene trekker på skulderen og smiler: hvilken helgen har noensinne hatt glede av Kirkens embedsmenn? Si det! Hva har Kirkens embedsmenn med dette å gjøre? Hvorfor skal helgenene, de mest heroiske av alle mennesker, forbeholdes dem som tenker at himmelens rike vinnes på samme måte som en plass i Vitenskapsakademiet, ved at man smisker for alle og enhver? Gud har ikke skapt Kirken for at helgenene skal leve godt, men for at deres minne skal videreføres, for at det guddommelige mirakel ikke skal gå tapt, og sammen med det en foss av ære og poesi. 

La en annen kirke vise oss sine helgener! Vår Kirke er helgenenes Kirke. Til hvem ville du betro denne flokken av engler som helgenene utgjør?  Historien, med sine summariske metoder og sin stramme og harde realisme ville ha knust dem. Vår katolske tradisjon bærer dem med seg, uten å såre dem, i sin universelle rytme. Den hellige Benedict med sin ravn, den hellige Frans med sin mandora og sine provençalske vers, Jeanne d’Arc med sitt sverd, Vincent de Paul med sin fattigslige sutan, og den sist ankomne, så merkverdig, så hemmelighetsfull, utnyttet av handelsstand og simonitter, med sitt uutgrunnelige smil – Therese av Jesusbarnet. Ville vi ønske at de ble opphøyet mens de fremdeles var i live? At de ble omgitt av vokslys og innhyllet i røkelse, hedret av fromme salmediktere og knelende mennesker? Slike elskverdigheter passer for korherrer. Helgenene levde og led som oss. De ble fristet som oss. De bar sine tunge bører, og det var flere enn én av dem som, uten å slippe børen, la seg ned for å dø under dens tyngde. Den som ikke lenger våger å minnes den hellige, guddommelige del av deres eksempel, vil i det minste finne hos dem en leksjon i heroisme og ære. Men hvem vil ikke skjemmes over å stoppe opp så tidlig og la helgenene fortsette sin endeløse vei alene? Hvem vil miste sitt liv ved å tygge drøv på det ondes problem i stedet for uten å nøle overgi seg til fremtiden? Hvem vil nekte å befri jorden? Vår Kirke er helgenenes Kirke. Hele dette store apparatet av visdom, av styrke, av mild disiplin, av storslagenhet og høyhet, er intet i seg selv dersom kjærligheten ikke gir det liv. Men middelmådigheten søker ikke annet i den enn en solid forsikring mot det guddommeliges risiko. Spiller ingen rolle! Det minste barn i katekesen vet at en velsignelse gitt av alle Kirkens menn til sammen aldri vil gi fred til andre enn de sjeler som er beredt til å ta imot den, til sjeler av god vilje. Intet rituale fritar oss fra å elske. Vår Kirke er helgenenes Kirke. Ikke noe annet sted kunne man tenke seg et slikt vågestykke og en slik menneskelighet som det man ser hos den lille heltinnen som en dag rolig tar skrittet fra inkvisisjonens bål til Paradiset, rett for nesen på femti teologer. “Hvis vi er kommet dithen,” skrev Jeannes dommere til paven, “at spåkoner som driver med falske profetier i Guds navn, slik som et visst kvinnfolk som er tatt til fange i bispedømmet Beauvais, blir bedre mottatt av den uansvarlige folkemengden enn prestene og doktorene i teologi, da er det gjort, religionen vil gå til grunne, troen vil bryte sammen, Kirken bli revet ned og Satans fordervelse vil herske over verden!..” Og nå, litt mindre enn fem hundre år senere, er statuen av spåkonen utstilt i Peterskirken i Roma […], og hundre fot under seg kunne Jeanne ha sett en ørliten, hvitkledd mann, bøyet i støvet, og det var paven selv. Vår Kirke er helgenenes Kirke. Enhver, fra Paven helt ned til den lille ministranten som drikker av altervinen, vet at det i helgenkalenderen bare finnes et meget lite antall abbeder og prelater. Det er bare en og annen rett-tenkende borger som kan tvile på dette og mene at helgenene løper for fort, fordi han selv gjerne skulle ha vandret mer bedagelig inn i paradiset, sammen med sin kompis sognepresten. Vår Kirke er helgenenes Kirke. Vi har respekt for intendantene, kommandantene, majorene og karttegnerne, men vårt hjerte er med soldatene i første linje, vårt hjerte er med dem som lar seg bli drept. Ingen av oss som bærer vår bør – fedreland, arbeid, familie – med våre fattigslige ansikter dradd av angsten, våre slitte hender, den enorme leden ved det daglige liv, ved kampen for å forsvare det daglige brød og våre hjems ære, ingen av oss vil noen gang kunne nok teologi til bare å bli korherrer. Men vi vet nok til å bli helgener. La andre i fred administrere Guds rike! Vi har allerede nok med å fravriste hver time av dagen, en etter en, med stor møye, hver time av den uendelige dagen, helt til den forventede timen, den enestående timen hvor Gud i sin nåde puster på sin utslitte skapning, å svale Død, å evige morgen!  La andre ta seg av det åndelige, la dem argumentere, lage lover: vi har hendene fulle med det timelige, vi har hendene fulle med Guds timelige rike. Vi holder helgenenes arv i våre hender. For fra den dag da Gud velsignet oss, og med oss vintreet og kornet, stenhellene foran våre dører, takene hvor duene bygger rede, våre fattige senger fulle av drøm og glemsel, veiene hvor kjerrehjulene skriker, våre sønner med det harde smil og våre døtre som gråter ved fontenen, fra den dag av da Gud selv gjestet oss; finnes det overhodet noe i denne verden som våre helgener ikke burde ta i besittelse, finnes det overhodet noe som de ikke kan gi?

Georges Bernanos