I 1914 innførte pave Benedikt XV verdensdagen for migranter og flyktninger. I november 2004 bestemte pave Johannes Paul II at denne dagen skulle feires på en fast dato i hele den katolske Kirke, nemlig den andre søndag etter 6. januar (i år altså den 16. januar).
I påvente av at Kirken i Norge og biskop Bernt Eidsvig besvarer mitt åpne brev om papirløse innvandrere, vil jeg gjerne legge frem budskapet til verdensdagen for migranter i 1996, skrevet av den paven som Kirken skal saligkåre 1. mai i år. Mens Kirken og biskopen også i vårt bispedømme forbereder seg til å feire begivenheten, vil det kanskje være behjelpelig i den aktuelle situasjon at man reflekterer over pavens budskap og går inn for å rette opp sine handlinger i samsvar med det.
MIGRANTER I UREGLEMENTERT SITUASJON
Budskap fra pave Johannes Paul II til verdensdagen for migranter 1996.
Meget kjære brødre og søstre,
1. Fenomenet migrasjon, med sin komplekse problematikk, utfordrer det internasjonale samfunnet og hver nasjonalstat i dag mer enn noensinne. Statene forsøker vanligvis å gripe inn ved å innstramme lovene om innvandring og styrke grensekontrollene; migrasjonen mister dermed den økonomiske, sosiale og kulturelle utviklingsdimensjonen som den hadde tidligere. Det snakkes stadig mindre om “emigrantenes” situasjon i opprinnelseslandet og stadig mer om “immigrantene”, med henvisning til problemene som de forårsaker i landene de slår seg ned i.
Migrasjonen er i ferd med å ta preg av en sosial nødstilstand, særlig på grunn av det økende antall ureglementerte migranter som det til tross for restriksjoner ser ut til å være umulig å kontrollere. Ulovlig innvandring har alltid eksistert. Den har ofte blitt tolerert fordi den utgjør en arbeidskraftreserve man kan øse av etter hvert som migranter med lovlig opphold klatrer opp på den sosiale rangstigen og stabiliserer seg i arbeidslivet.
2. I dag har fenomenet med illegale migranter antatt store proporsjoner, både fordi tilgangen på utenlandsk arbeidskraft ikke står i forhold til de krav som stilles i en økonomisk situasjon hvor det allerede er vanskelig å skaffe arbeid til det lokale marked, og også på grunn av økningen i tvungen migrasjon. Det er nødvendig å utvise stor forsiktighet når man skal analysere et så delikat problem, og ikke være tilbakeholden eller avvisende; særlig siden dette berører tusenvis av mennesker, som opplever at deres situasjon blir forverret i stedet for å bli løst. Innvandrerens ureglementerte status kan ikke sette hans verdighet til side, fordi han har uavvendelige rettigheter som hverken kan krenkes eller ignoreres.
Illegal innvandring bør forebygges, men man bør også aktivt bekjempe kriminelle handlinger som utnytter skjult utvandring. Den beste løsningen, som kan bringe gode resultater på lang sikt, er å samarbeide internasjonalt for å skape politisk stabilitet og fjerne underutvikling. Dagens økonomiske og sosiale skjevheter, som i stor grad gir næring til migrasjonsbølgene, må ikke betraktes som en skjebne, men som en utfordring for menneskehetens ansvarsfølelse.
3. Kirken betrakter problemet med illegale migranter i Kristi perspektiv, Han som døde for å samle alle Guds barn som er spredt over hele verden (jfr. Joh. 11, 52), ta imot de utestengte, bringe nærmere dem som er langt borte og integrere alle mennesker i ett fellesskap som ikke bygger på etnisk, kulturell eller sosial tilhørighet, men på en felles vilje til å ta imot Guds ord og søke rettferdighet.
«Gud gjør ikke forskjell på folk, men Han tar imot enhver som frykter Ham og handler rett, hvilket folk han så tilhører » (Ap.gj.10, 34-35).
Kirken handler i forlengelsen av Kristi befaling. Hun [Kirken] spør seg selv spesielt hvordan man innenfor lovens rammer kan hjelpe de mennesker som oppholder seg ulovlig på en nasjons territorium; Hun stiller spørsmål om hva retten til emigrasjon er verdt uten retten til immigrasjon. Hun tar opp utfordringen med å involvere de kristne menigheter som ofte er preget av en fiendtlig holdning til innvandrere.
Den viktigste hjelpen man kan gi disse menneskene, er å lytte til dem for å bli kjent med deres situasjon og sørge for at de har det nødvendige til livets opphold, uansett hvilken juridisk stilling de har i mottakerlandet.
Det er altså viktig å hjelpe den ulovlige innvandreren med å ta de administrative skritt som er nødvendige for å få oppholdstillatelse.
Sosiale og karitative institusjoner kan ta kontakt med myndighetene for innenfor lovens rammer å finne løsninger som er tilpasset hvert tilfelle.
Et slikt tiltak er svært viktig når det dreier seg om mennesker som har oppholdt seg lenge i landet og som har etablert seg så sterkt i lokalsamfunnet at en retur til opprinnelseslandet vil kunne sammenlignes med en omvendt emigrasjon, noe som kan få alvorlige konsekvenser, spesielt for barna.
4. Når ingen løsning synes mulig, er det disse institusjonene selv som bør hjelpe personene, også materielt, hvis de må etablere seg i et annet land eller etablere seg på nytt i hjemlandet.
Løsningen på problemet med migrasjon generelt og ulovlige innvandrere spesielt er i stor grad avhengig av holdningene som råder i mottakerlandet. I dette perspektivet er det svært viktig at folkeopinionen blir skikkelig informert om hvordan forholdene virkelig er i innvandrernes hjemland, hvilke tragedier som har rammet dem og hvilken risiko de løper dersom de må reise tilbake. Elendigheten og vanskelighetene som de har vært utsatt for, utgjør enda en grunn til å ta imot dem med raushet.
Det er viktig å forebygge fremveksten av alle former for nyrasisme eller fremmedhat som kan gjøre våre brødre til syndebukker for eventuelle lokale problemer.
På bakgrunn av den store økningen i antall migranter er det viktig at lovgivningen i landene som dette angår, i så stor grad som mulig koordineres, særlig med det for øye å finne løsninger som fordeler byrdene på en balansert måte. Man må unngå administrative regelverk som innstrammer kriteriene for familietilknytning og som resulterer i at mennesker på urettmessig vis blir tvunget inn i en illegal situasjon. Ingen lov kan hindre et menneske i å leve sammen med sin familie.
En effektiv beskyttelse må gis til mennesker som risikerer at deres liv utsettes for fare hvis de blir tvunget tilbake til hjemlandet, selv om de har flyktet av årsaker som ikke er beskrevet i de internasjonale konvensjoner.
5. Jeg formaner de lokale kirker til å anspore til refleksjon, til å gi direktiver og fremskaffe informasjon for å hjelpe dem som driver med pastoralt og sosialt arbeid slik at de kan handle med skjønnsomhet i en så delikat og kompleks sak.
Når forklaringen på problemet baseres på fordommer og fremmedfiendtlige holdninger, må Kirken ikke unnlate å la broderskapets stemme høres, og la sin egen stemme følges av handlinger som viser at kjærligheten står over alt.
Hvor viktig hjelpearbeidet enn er i denne nødssituasjonen, må man ikke skyve til side det faktum at et stort antall ulovlige innvandrere også er katolske kristne som ofte i troens navn søker sjelesørgere og steder hvor de kan be, lytte til Guds ord og feire Herrens mysterier. Det er bispedømmenes plikt å oppfylle disse forventningene.
I Kirken er intet menneske fremmed, og Kirken er ikke fremmed for noe menneske eller for noe sted. Som enhetens sakrament og dermed som tegn og samlende kraft for hele menneskeheten er Kirken det stedet hvor også ulovlige innvandrere blir anerkjent og mottatt som brødre. De enkelte bispedømmene har plikt til å mobilisere seg for at disse personene, som er tvunget til å leve uten det sivile samfunnets beskyttelse, opplever en følelse av broderskap i et kristent fellesskap.
Solidaritet vil si å ta ansvar for dem som er i vanskeligheter. For den kristne er ikke innvandreren bare et individ som skal respekteres innenfor lovens rammer, men en person hvis nærvær utfordrer og hvis behov blir et ansvar og et engasjement. “Hva har du gjort med din bror? » (jfr.1.Mos. 4,9). Svaret må ikke begrenses ut fra hva loven sier, men må bli gitt i et solidarisk perspektiv.
6. Mennesket, særlig når det er svakt, forsvarsløst og utstøtt av samfunnet, er Kristi sakramentale tilstedeværelse (jfr. Mt 25, 40-45). «Men denne folkehopen som ikke kjenner loven, de er forbannet! » (Joh. 7, 49) sa fariseerne og pekte på dem som Jesus hadde hjulpet utenfor lovens rammer. For Jesus er kommet for å søke og frelse den som er fortapt (jfr. Luk.19,10) og ta til seg den som er utestengt, forlatt og forkastet av samfunnet.
«Jeg var fremmed, og dere tok imot Meg » (Matt. 25, 35). Kirkens oppgave er ikke bare å gjenta uten stans denne troslæren fra Herren, men også å vise hvordan den kan settes ut i livet alt etter hvilke situasjoner som oppstår etter hvert som tidene skifter. I dag fremstår den ulovlige innvandreren for oss som den “fremmede” som Jesus ber om å bli gjenkjent i. Når vi tar imot den ulovlige innvandreren og er solidarisk med ham, er dette et forpliktende gjestevennskap og en troskap mot vår kristne identitet.
Med dette ønsket gir jeg min apostoliske velsignelse med løfte om rikelig himmelsk belønning til alle dem som er engasjert i migrasjonsarbeidet.
Gitt i Vatikanet den 25. Juli 1995, i det syttende år av mitt pontifikat.
Johannes Paulus II
