Jeg kan ikke tie om det lenger: Jeg er forvirret. Hvorfor? Fordi jeg har lest biskopens preken fra takksigelsesmessen for saligkåringen av Johannes Paul II.
Jeg finner lite i denne prekenen som hjelper meg til å forstå hva Johannes Paul II har å si oss i dag. Jeg finner lite eller ingenting som kan forklare meg hvorfor denne mannen nå regnes blant de salige og hvorfor jeg skal ta ham til eksempel for mitt kristne liv.
Biskopen beskriver en mann som var en stor humanist. Det var “nesten forutsigbart” at paven i sine taler ville forfekte “menneskets verdighet” (eller “human dignity” / “the dignity of the human person” som biskopen velger å uttrykke det), en “frase” som han ifølge biskopen uttalte “med tydelig polsk aksent”.
Biskopen viser meg en mann med et sterkt politisk og sosialt engasjement, som “systematisk (satte) sine divisjoner inn på den slagmark han kjente best, nemlig i Øst-Europa og særlig i Polen.”
Alt dette kan i og for seg være greit nok. Forvirringen oppstår når biskopen prøver å beskrive Johannes Paul II – ikke som statsmann eller humanist, men som pave.
Biskopens beskrivelse av lederstil er forbausende: Sammenligningen mellom pavens lederstil - som, når det gjelder å proklamere sannheter, også på det moralske plan, karakteriseres av en “bemerkelsesverdig tilbakeholdenhet”- og lederstilen til “ufeilbarlige ledere” som Hitler og Stalin, kan lett få oss til å konkludere med at jo mindre “ufeilbarlighet” og jo færre “moralske sannheter” som proklameres, jo bedre for oss alle.
Jeg vil ikke la dette med ufeilbarligheten ligge. Jeg vil sitere i sin helhet tredje avsnitt av prekenen (det er her forvirringen begynner, etter min mening):
“En pave er en mektig mann, tenker mange. Kirken hevder tilogmed at han er «ufeilbarlig» når han proklamerer et dogme eller en moralsk sannhet, noe Johannes Paul II aldri gjorde - og noe som bare er skjedd en gang. Pavene har på dette punkt vist en bemerkelsesverdig tilbakeholdenhet.”
Biskopen gjør her noe som er ganske vanlig i norsk katolsk sammenheng: Han påstår at pavene bare en sjelden gang har uttalt seg dogmatisk og “ex cathedra”. Det er mer praktisk for oss å tenke slik; det gjør læreembedet lettere å svelge for sosialdemokratisk oppdratte nordmenn. Dessuten har vi en lang tradisjon her i landet for å tale “Roma midt imot”, som det står i nasjonalsangen.
Om biskopens påstand grunner i manglende kunnskap eller i bevisst fravikelse av sannheten, skal jeg ikke uttale meg om. Konsekvensene blir uansett at vi omfavner den relativisme i moralteologien som hersker i enkelte katolske miljøer, og som Kirkens læreembede gang på gang har tatt et oppgjør med. Les bare her:
“Til alle tider, men særlig i løpet av de to siste århundrene, har pavene, personlig eller sammen med bispekollegiet, utviklet og fremlagt en moralsk lære som angår de mange ulike aspekter ved menneskelivet. I Kristi navn, og med Hans autoritet, har de formant, kunngjort og forklart; i troskap mot sin oppgave og i kampen for mennesket har de støttet, forsvart og trøstet; med visshet om at Sannhetens Ånd kom dem til hjelp, har de bidratt til en bedre forståelse av de moralske fordringer på områder som angår seksuallivet, familien, det sosiale, økonomiske og politiske liv. I Kirkens tradisjon og i menneskehetens historie utgjør deres lære en uavlatelig fordypning av moralsk kunnskap.” (VS 4)
Dette sitatet er tatt fra en av de mange encyklikaer som Johannes Paul II skrev. Encyklikaen heter “Veritatis Splendor” (Sannhetens stråleglans). Den er aldri blitt oversatt til norsk. Den kom ut i 1993, og har til hensikt, for å si det med encyklikaens egne ord, ”å minne om noen av den katolske doktrines grunnleggende sannheter, som står i fare for å forvrenges eller forkastes i dagens kontekst.” For, som det står videre:
« … en ny situasjon er oppstått i det kristne fellesskap, som i sin midte har opplevd utbredelsen av mye tvil og mange innvendinger, både av menneskelig, psykologisk, sosial, kulturell, religiøs og til og med teologisk art, angående Kirkens morallære. Det dreier seg ikke lenger om begrensede og sporadiske uenigheter, men en systematisk og global bestridelse av morallæren, med bakgrunn i bestemte antropologiske og etiske forestillinger. » (VS 4)
Kan vi da velge ut hvilke deler av Kirkens lære vi ønsker å ha som rettesnor i vårt daglige liv og virke? Kan vi for eksempel, slik biskopen uttrykte det i et avisintervju i fjor (Dagbladet, 24.04.2010), velge “det minste onde” dersom våre handlinger kommer i konflikt med Kirkens lære?
Selvsagt kan vi ikke det.
Det finnes nemlig en objektiv moral, en objektiv sannhet. Og i likhet med “frasen” “human dignity” var det “nesten forutsigbart” at Johannes Paul II uten stans proklamerte denne sannheten.
Pavene har med andre ord alltid proklamert moralske sannheter som Guds folk skal underordne seg! Og etter hvert begynner det å gå opp for meg at Johannes Paul II ikke var den paven som var mest “tilbakeholden” i så måte.
Når paven proklamerer moralske sannheter, er han ufeilbarlig. Når han uttaler seg gjennom en encyklika, er det Kirkens magisterium vi hører.
I anerkjennelsen av denne objektive sannheten ligger også vår vei til frihet. Den hellige Augustin sier at første skritt på frihetens vei er underkastelsen under Guds Lov:
«den første frihet består altså i at man ikke begår noen alvorlig synd… som mord, ekteskapsbrudd, utuktens besudling, tyveri, bedrageri, helligbrøde og all annen lignende urett. Når et menneske har satt seg fore å gi avkall på å begå dem – og det er enhver kristens plikt ikke å begå dem -, begynner han å løfte hodet mot friheten, men det er bare en begynnelse på friheten, det er ikke den fullkomne frihet. » ( In Iohannis Evangelium Tractatus, 41, 10, etter VS.13).
Ett er sikkert: Min store forvirring førte til at jeg på ny måtte undersøke hva pavens ufeilbarlighet innebærer. Og jeg skjønner det nå: Ufeilbarligheten i Kirken er en logisk konsekvens av sannheten. Når Kirken forkynner sannheten, tar den ikke feil.
Hva da når det motsatte skjer? Som det står i Veritatis Splendor:
« Ingen brist må rive i stykker enheten mellom tro og liv: Kirkens enhet blir såret, ikke bare av de kristne som benekter eller forvrenger trossannhetene, men også av dem som ikke godkjenner de moralske forpliktelser som Evangeliet kaller dem til. »(VS 26).
Når en som er satt til å veilede oss, ikke forkynner sannheten, eller forvrenger den, slik at vi blir forvirret, hva skjer da? Hva kaller man slikt? Heresi?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar