“Dersom biskopen lever som Jesus, vil han ikke behandle prestene som sine ansatte eller tjenere.” Kardinal Paul Shan Kuo-his

Et overgrepsoffer har skrevet bok. Boken lanseres på St Olav forlag en av de kommende dagene. Jeg skal ikke ta stilling til en bok jeg ikke har lest, jeg skal heller ikke kommentere en overgrepshistorie som jeg bare kjenner via media. Jeg har et annet ærend: Jeg vil forsvare våre prester. Forsvare dem mot hva? Mot systematisk mistenkeliggjøring.  Jeg vil forsvare deres rett til å bli behandlet som mennesker med den samme menneskelige verdighet som tilkommer alle som er skapt i Guds bilde. Samtidig vil jeg forsvare den enestående plass de i kraft av sin presteverdighet (sacerdoce) har i frelsens historie. Dette siste forsvaret burde ikke være nødvendig. Dessverre er det imidlertid blitt slik i vårt bispedømme at våre prester gang på gang blir angrepet, på mer eller mindre subtile måter, av noen hvis livsoppgave burde være å forsvare dem, støtte dem og elske dem.
Jeg skal foreløpig ikke fremlegge mine egne refleksjoner over rikets tilstand. Det kan komme når tiden er inne. Derimot skal jeg fortsette min suksessfulle øvelse fra et tidligere blogginnlegg: jeg skal stille et par tekster opp mot hverandre, så kan den opplyste leser trekke sine egne konklusjoner.


Først  fra et brev som nylig ble offentliggjort:
Kardinal Paul Shan Kuo-his, tidligere leder av den regionale kinesiske bispekonferansen i Taiwan, skrev i mai i år i et brev til sine medbrødre i bispeembedet om forholdet mellom biskop og prester. Dette forholdet skal være som forholdet mellom far og sønn, sier kardinalen, og fortsetter: “Far- sønn- forholdet som er mellom Faderen og Hans enbårne Sønn, er slik at de er ett i vesen, med ett hjerte og ett sinn, de har gjensidig kjærlighet til hverandre, og de er uadskillelige. “
Kardinalen bemerker at en biskop, i egenskap av “overhodet for den familien som bispedømmet utgjør, først og fremst skal ta vare på prestenes levebrød og materielle behov.”  Han understreker at dette særlig gjelder for eldre og syke prester: “Selv om et bispedømmes finanser er stramme, bør det likevel være en prioritet å ta vare på prestene.”
Kardinalen kommer med interessante synspunkter på hvordan bispedømmets finanser best kan styres: “Siden biskopen oftest er for opptatt til å behage alle, vil det beste være å velge ut prester, søstre og legfolk som er ivrige, rettferdige og som har kunnskap om finansielle forhold, og med dem danne en komité under biskopens overoppsyn. Denne komiteen kan på kjærlig og rettferdig vis forvalte og fordele bispedømmets ressurser. Dette vil gi hver prest anledning til å slippe å bekymre seg om sine materielle behov, slik at han kan vie seg fullstendig til evangelisering og pastoralt arbeid.”
Kardinalen skriver også at prestene i hvert bispedømme bør danne et presteråd (presbyterium), hvor det skal være “en varm, vennlig og kjærlighetsfull atmosfære, med gjensidig samarbeidsånd og omsorg for hverandre, og hvor prestene er forenet i ett hjerte og ett sinn. For å kunne danne et slikt fellesskap trenger prestene å være i stadig kontakt, kommunisere med hverandre og være i kommunion med hverandre.”


I forholdet mellom biskopen og prestene legger kardinalen vekt på biskopens eksempel: “I dagliglivet, i sin omgang med mennesker og ting, må biskopen aktivt leve ut de tre teologale dyder: tro, håp og kjærlighet.”


“Biskopen, sier kardinalen, er beskytter av og veileder i troens grunnprinsipper.”


"I pastoral arbeid og evangelisering er prestene biskopens mest betrodde partnere og venner”, sier kardinalen videre. “Derfor må biskopen la prestene delta i […] prosessen med planlegging og utarbeidelse av kursen for pastoralt arbeid og evangelisering.”
Han understreker: “ Dersom biskopen lever som Jesus, vil han ikke behandle prestene som sine ansatte eller tjenere. Han vil heller kalle dem sine medarbeidere og venner.”


Et oppmuntrende ord til slutt fra kardinal Kuo-hsi:
“ Hvis biskopen kan opprettholde et godt forhold til sine prester, som en far til sine sønner eller en leder til sine medarbeidere, da vil han bli lykkelig og fredfull, og Gud vil velsigne hans pastorale og evangeliske arbeid og gjøre det fruktbart.”


Nå følger neste tekst. Den har å gjøre med den ovenfor omtalte bokutgivelsen, og er hentet fra Adresseavisens nettside Biskopen av Oslo intervjues i forbindelse med boken, og kommenterer forfatterens bønn til Kirken om å “ bli flinkere til å ta hensyn til at den katolske kirke i Norge består av mange ulike nasjonale grupper.” Biskopen ”ser utfordringen”, og under overskriften “Overdreven respekt for prester” kan vi lese:
“- Overgrep er tabubelagt i mange kulturer, selv om det ikke har med religion å gjøre. Vi kan bare tenke på Norge for 50 år siden. Den katolske kirke har alle verdenshjørner representert. Jeg ser utfordringen, men har ikke noe klart svar, sier Eidsvig.


Biskopen erkjenner at det kan være en overdreven respekt for geistlige blant kirkegjengerne. Idealisering av prester forekommer oftest blant folk fra Afrika, Asia og Sør-Amerika, mener Eidsvig.”


Jeg fraviker fra mine opprinnelige intensjoner og lar en personlig kommentar avslutte dette blogginnlegget:
Jeg tror ikke biskopen behøver å bekymre seg. Katolikkers respekt for de geistlige brytes ned i rekordfart, pådrevet av tiltak og uttalelser som skal få oss til å betrakte enhver prest som en mulig overgriper og som et menneske ingen ansvarlig mor eller far vil betro sitt barn. På vårt offisielle katolske nettsted ligger det også en utmerket liste som viser detaljer rundt overgrepssakene som Fagetisk råd har fått melding om. Her kan alle i fred og ro spekulere over hvem overgriperne og ofrene kan være. Nærlesning av oversikten viser at av de anklagede prester (10 i tallet, i tillegg til én ordensperson) er 8 døde, og én har aldri virket i Norge. Likevel blir vi gjennom stadige drypp oppfordret til å forholde oss til våre prester som til mistenkelige personer. I tillegg er det altså offisielt uttalt at mange av oss har en overdreven respekt for dem.  Men biskopen trenger ikke bekymre seg for mye: Blant oss hel- og halvstuderte norske konvertitter er verken respekten for eller idealiseringen av prestene noe problem. Oppfostret på den norske likestillingstanken kjenner vi våre rettigheter og prestenes plikter, og ingen trosfeller fra ikke-vesteuropeiske land skal komme og lære oss noe.
Unni

Det kristne liv er alltid en enorm risiko

Det kristne liv er alltid en enorm risiko, kjære venn, og ikke noe oppbyggelig arrangement.

Georges Bernanos i et brev av 13. mars 1940

I forbindelse med lesningen av dagens messetekster fant jeg i det franske tidsskriftet Magnificat følgende korte meditasjon. Det er vel ikke for sterkt å si at den minner oss på noe som stadig er aktuelt, ikke bare i mer urolige deler av verden, men også i vår norske komfort. 

Unni

Å bli disippel av Jesus Kristus, Frelseren, er å bli kallet, ikke bare til å se det onde i øynene, men til å vitne om den frelsende kraften som har sin kilde i Jesus og som gir opphav til en verden befridd fra ondskap og død. Kristi oppstandelse åpner blant oss veien til det nye liv, en vei hvor de sårede og alle utstøtte blir gjenreist i sin menneskelighet og gjenopprettet i sin verdighet som Guds barn. Jesus tilkjennegir Guds livsverk i konkret handling, og Han gir menneskene vissheten om at de, dersom de gjennom sine valg stiller seg på livets side, deltar i Påskemysteriets dynamikk.

Adskillige ganger i historien, og også i dag, bekreftes korsets fruktbarhet, og det leves av kristne som gir sitt liv helt til siste slutt. Men dette kallet er også til stadighet vårt kall. Som Kristi etterfølgere er vi kallet til å stå imot det ondes prøvelser, med troens styrke og ved å åpne veiene mot oppstandelsen.

De franske biskopene  

Temaet er pedofili i Den katolske Kirke. Et seriøst tema.

Det mennesket som tilgir og som ber om tilgivelse, vet at det finnes en sannhet som er større enn ham. Den ærverdige Johannes Paul II

Det kan være interessant å sammenligne tekster. Man kan lære mye av det. Noen ganger gir jeg slike sammenlignende øvelser til mine elever. Jeg stiller opp mot hverandre to tekster med samme tema, men av ulike forfattere, og ber elevene reflektere over likheter og ulikheter. I dag vil jeg presentere den samme øvelsen her på bloggen. Temaet er pedofili i Den katolske Kirke. Et seriøst tema. Foranledningen? På NRK P2 i morges (21.10) ble det omtalt noe som tilsynelatende handlet om nye tilfeller av seksuelle overgrep i Kirken i Norge. Det viste seg imidlertid at det dreide seg om de samme tilfellene som var kommet frem i kjølvannet av det mediene omtaler som “Müller-saken”. Altså gammelt nytt, men selvsagt stadig like smertefullt for mange, særlig for dem som på en eller annen måte er berørt av det.

Forfatterne av de to tekstene jeg vil legge frem? To overhyrder i Den katolske Kirke. Her kommer den første teksten:

Tekst 1: Biskop Bernt Eidsvig er intervjuet på NRK og på VGs nettsider. Overskriften hos VG er: “20 nye overgrepssaker meldt inn etter Müller-saken. Biskop: Tallet er på alle måter for stort.”

Det har han selvsagt rett i. Selv ett overgrep er ett for mye.

VG nevner videre de kommende retningslinjer for overgrepssaker: “Retningslinjene skal sannsynligvis inneholde konkrete regler om at barns skriftemål skal gjennomføres i kirkerommet med andre mennesker tilstede, at døren skal stå åpen når barn besøker prestekontoret og obligatorisk ordning med politiattest til alle ledere i kirken som har med barn og unge å gjøre”

(se forøvrig mitt blogginnlegg av 12. oktober).

På NRKs nettsider blir også et par sentrale legpersoner som er engasjert i arbeidet med overgrepssaker innenfor Kirken, sitert. Det som kommer frem, er en viss sørgmodighet over at ikke flere overgrep er rapportert og en overbevisning om at det ennå finnes mange mørketall.

På spørsmål fra NRK om hvordan Kirken kan unngå at slike episoder (altså overgrep) skjer igjen, svarer biskopen: “[…] Man kan fortelle […] prestene om hvilket ansvar de har […] Vi passer også på at de som studerer for å bli prester, får dette i sitt studium.”

NRK: “Hva forteller du helt konkret om ansvaret prester har når du snakker med dem?” Biskopen: “ Ansvaret er deres. De har ingen lisens fra Kirken til å gjøre noe som helst som krenker et annet menneske. Hvis de går ut over denne ordren, har de å bære dette ansvaret alene.”

Tekst 2: Denne teksten er delt i to. Den er forfattet av kardinal André Vingt-Trois, erkebiskop av Paris og leder av den franske bispekonferansen.

Del 1. Avslutning av den franske bispekonferansen i Lourdes, 26. mars 2010:

Presteåret har vekket oss. Ikke bare har vi fortsatt å kalle prester til presteembedet, men vi har også våget å uttale oss mye tydeligere om prestens ministerium. I alle bispedømmer har prestene blitt oppfordret til å lovprise Gud for det ministeriet de utøver […] Alle har gjenoppdaget hvor høyt prestene elsker Kirken, som de tjener med overbevisning og uselviskhet. Og alle har gjenoppdaget hvor høyt Kirken elsker sine prester, som gir hele sitt liv til Kristus, i tjeneste for menneskene som er dem betrodd.

Vi gjentar at vi har tillit til våre prester. Vi tenker også på seminaristene som må ta imot og prøve sitt kall i denne sammenhengen. Deres generøsitet blir underlagt en stor prøvelse. Vi vil oppmuntre dem og vitne for dem om at veien de har begitt seg inn på, kan gi dem mulighet til sann utfoldelse. Å gjøre tjeneste som sekularprest er en vakker oppgave som kan gjøre en mann lykkelig.

Del 2. “Kampen mot pedofili”:

Den franske bispekonferansen kom i september med en nyutgivelse av en brosjyre med tittelen «kampen mot pedofili ». Bispekonferansen understreker igjen at den påtar seg “å kjempe mot pedofili, og at den ønsker å bidra til at alle barn og unge får mulighet til å vokse opp i et klima av tillit.”

Kardinal André Vingt-Trois har skrevet innledningen til brosjyren. Til tross for stor fremgang i arbeidet med å gjøre folk oppmerksom på hvor viktig det er å rapportere inn tilfeller av misbruk, viser det seg at det “hvert år finner sted isolerte tilfeller av seksuelle misbruk av mindreårige, både innenfor Den katolske Kirke og i andre institusjoner.” Kardinalen sier at kampen mot pedofili fortsetter: “Vi må være påpasselige i kontakten med barn og ungdom, men uten å dyrke frem noen atmosfære av mistillit og frykt i deres omgang med voksne.”

Kardinalen sier videre: “ Oppdragelsen av barn og unge bygger på tillit. De har behov for å møte voksne som gir dem pålitelige holdepunkt for deres følelsesmessige og seksuelle oppdragelse.”

Oppgaver:

Oppgave 1. Analyse: Ta for deg tekstene. Hva handler de om? Hvem er forfatterne? Hvilket forhold har forfatterne til personene som omtales? Hva tror du er forfatternes intensjoner med teksten?

Sammenlign ordvalget i de to tekstene. På hvilken måte kommer forfatternes intensjoner til syne gjennom ordvalget?

Oppgave 2. Enten: Fortell om en prest du beundrer. Velg overskrift selv.

Eller: “Vær ikke redde!” Hvilke tanker vekkes hos deg når du hører disse ordene fra Evangeliet, som ble gjentatt av den ærverdige Johannes Paul II i en tale han holdt til ungdommen?

Lykke til!

Presten er en “annen Kristus”, ikke en “Guds funksjonær”

“Vi som har godtatt, en gang for alle, det guddommeliges forferdende nærvær i hvert eneste øyeblikk av vårt stakkars liv.” Sognepresten av Ambricourt (Georges Bernanos: En landsbyprests dagbok)

Presten er en “annen Kristus”, ikke en “Guds funksjonær”

Den nyutnevnte prefekten for Kongregasjonen for presteskapet, msgr Mauro Piacenza, sa i et intervju noen kloke ord om presteembedet. Her er et lite utdrag:

Msgr Piacenza legger vekt på at man ikke skal utdanne “funksjonærer for Kristus”, men at man skal danne menn som blir “en annen Kristus”: en god hyrde som lever fullstendig av Gud og for Gud, og som gir sitt liv for flokken og får den til å vokse i autentisk kjærlighet.

På spørsmål om hvordan han skal få dette til, svarer den nye prefekten: “Jeg har ikke noe annet program enn det som går ut på å adlyde Kristus og hans Kirke, hvis vilje uttrykkes på en særskilt måte gjennom den Hellige Far. Flere ganger, også under Presteåret, har paven henvist til en ikke funksjonalistisk, men ontologisk forståelse av presten, som en mann som skal “bære Gud ut i verden” gjennom sølibatets, den evangeliske trofasthetens og den pastorale barmhjertighetens nådegaver. Gjennom en slik oppfatning av presteembedet må Eukaristien, feiret og tilbedt, nødvendigvis ha en absolutt sentral rolle: i den ligger hemmeligheten og kilden til ethvert “fullbyrdet” prestelig liv. Eukaristien er selve livsånden i prestens sjel.

Den prestelige identiteten kan ikke være annet enn Kristosentrisk, og dermed eukaristisk. Kristosentrisk fordi - som den Hellige Far flere ganger har minnet om - i presteembedet “drar Kristus oss mot Seg”. Han innlater Seg med oss og innlemmer oss i Sin egen eksistens. Denne reelle tiltrekningen går gjennom sakramentene, altså på en objektiv og eksepsjonell måte i eukaristien, som prestene er forvaltere av, det vil si at de er eukaristiens tjenere og konkrete redskaper.

På spørsmål om det kan ventes noe nytt angående loven om sølibatet, svarer msgr Piacenza: Du må først fjerne begrepet “lov”. Loven er konsekvensen av en mye høyere virkelighet som henviser til en Kristologisk forståelse. Sølibatet er alltid noe nytt, i den forstand at prestens liv, også på dette området, alltid er “nytt”, fordi det alltid blir gitt på nytt, i en trofasthet som har sine røtter i Gud og sin frukt i den menneskelige frihets utfoldelse og åpenhet.

vårt første skriftemål og vår første kommunion

Velsignet være den som har vernet et barnehjerte fra fortvilelsen!

Georges Bernanos: En landsbyprests dagbok (1936)

Vi norske katolikker er i stor grad en forsamling med konvertitter. Det er ikke mange av oss som har opplevd vårt første skriftemål og vår første kommunion som barn. Selv mottok jeg ikke disse to sakramentene for første gang før jeg var 20 år gammel (i så måte er jeg i fint selskap: I alle fall to av våre nordiske biskoper var omtrent på samme alder som meg da de konverterte). Jeg har med andre ord ikke opplevd den nåden som blir flere av mine “vuggekatolske” medtroende til del, hvor det første skriftemål blir feiret som en fest, hvor ikke bare barna selv, men også foreldre, eldre søsken og kateketer venter på tur foran skriftestolen, og hvor barna etter skriftemålet får et lite helgenbilde til minne om denne gledesdagen. I noen land skrifter barna flere ganger før de mottar den første hellige kommunion. Hvorfor? Ikke fordi små barn er store syndere, men fordi de skal erfare hvordan det er over lengre tid å leve i en tilstand av nåde. Skriftemålsforberedelsen er en opplæring i hellighet. De som har erfart sitt første skriftemål og sin første kommunion som barn, er preget spirituelt av det for hele livet.

Jeg har i mine år som kateket forberedt mange barn til deres første skriftemål. Jeg har opplevd deres spente, men glade forventning, deres forvissing om Guds barmhjertighet og deres urokkelige tillit til at presten i skriftestolen sitter der som Guds stedfortreder, en barmhjertig dommer og veileder.

Stor var derfor min forbauselse da jeg leste et referat fra den nordiske bispekonferansen som ble avholdt i min elskede fødeby i begynnelsen av september. Biskopene uttalte seg (i “Vårt Land”, henvist fra katolsk.no) om de felles retningslinjene som skal utarbeides for tilfeller av seksuelle overgrep i Kirken. Den som sier seksuelle overgrep, sier tydeligvis prester i skriftestolen. En av de første reglene jeg leste om, var nemlig denne:

Ved første skriftemål, som katolske barn gjerne går til i åtteårsalderen, skal presten sitte på en benk foran barnet. Skriftemålet skal foregå i kirkerommet, helst med andre mennesker tilstede i kirken.

Deretter nevnes flere regler, etterfulgt av følgende advarsel:

– Prester som blir kjent med våre nye retningslinjer kan ikke komme i etterkant og vente støtte fra oss. Da handler de mot bedre vitende og må ta konsekvensen av å ha brutt reglene, sier biskop Eidsvig.

Jeg er glad for at jeg ikke lenger er kateket. Jeg er glad for at alle mine barn er voksne, og for at jeg dermed er ferdig med mine søte plikter som oppdrager i troen. Jeg tror nemlig at jeg ville ha store problemer med å fortelle de forventningsfulle barna at de heretter skal skrifte i et åpent rom, i påsyn av alle, for en mann som er en mulig pedofil.

For jeg kan ikke se noen annen måte å lese denne delen av de nye retningslinjene på. Og til eventuelle velvillige katolske foreldre, som kanskje tar i bruk en mer sympatisk lesemåte enn meg og som tenker at det nok ikke er slik ment, kan jeg bare si dette: de kreftene i vårt samfunn som ønsker å bryte ned troen hos menneskene og ødelegge tilliten til Kirken, vil her ha sitt “gefundenes Fressen”.

Hva kan vi gjøre med dette? Vi kan blant annet vise våre barn, gjennom ord og handling, at vi har tillit til våre prester. Vi kan vise dem at vi elsker våre prester med den kjærligheten et barn har til sin far, at vi respekterer dem og stoler på dem, og at barna kan gjøre det samme. Vi kan omslutte prestene med våre bønner. La oss gjøre det, ikke bare for prestenes skyld, men også for våre barns skyld.

Velsignet være den som har vernet et barnehjerte fra fortvilelsen!

Georges Bernanos: En landsbyprests dagbok (1936)