Vår Kirke er helgenenes Kirke
Dette er siste del av en tekst som Georges Bernanos skrev i 1929, omtrent fem hundre år etter at Frankrikes store nasjonalhelgen, Jeanne d’Arc, døde på kjetterbålet. Teksten, som har tittelen “Jeanne, relapse et sainte” (Jeanne, frafallen og helgen), tar utgangspunkt i den meget omtalte prosessen som førte til at hun ble dømt for å ha lyttet til Guds vilje i stedet for å underordne seg de kirkelige myndigheter. Vi trer inn i teksten i det øyeblikk da dommen er avsagt og Jeannes martyrium skal fullbyrdes. Bernanos anklager samtidens prelater for å flørte med makten og elske rikdom og godt omdømme høyere enn korsets utfordring, slik de også gjorde det på Jeanne d’Arcs tid. Bernanos’ avsluttende ord, hvor han i en tekst som både er poetisk og polemisk, stiller kleresiets Kirke opp mot helgenenes Kirke, kan stå som et forsvar for den kompromissløse overgivelsen under Guds vilje. Utsagnet “Vår Kirke er helgenenes Kirke” går igjen som et kamprop i hele denne siste del av teksten.
Den som kjenner hemmeligheten ved dette merkelige øyeblikket, har nøkkelen til resten, men hemmeligheten er godt bevoktet. Det ser ut til at strengen som knyttet dramaets hovedaktører sammen, er røket, og de gestikulerer et øyeblikk mellom himmel og jord som trådløse marionetter. Den lille martyren er nå stilt ansikt til ansikt med seg selv, og hun vet det. Hennes dommere vet det også. Som insekter som planter sine larver i det levende byttet, har de plantet tvilen i denne barnesjelen, og når den avskyelige frukten er blitt moden, kjenner de ikke lenger igjen sitt offer; de søker henne, de bønnfaller henne om å få det som hun på grunn av deres forseelser ikke lenger er i stand til å gi dem, et rent, et ubesudlet ord som vil kunne bringe dem sikkerhet eller tilgivelse. De har bokstavelig talt stjålet hennes sjel. Enda to dager skal de, med økende utålmodighet, forgjeves mishandle dette kadaveret; deretter, trøtte av sin latterlige lek, skal de kaste det ødelagte leketøyet på bålet. Måtte hennes ben brenne godt! Måtte hennes aske bli strødd for vinden! - Til hvilken nytte? Det ukjente barnet har tatt sin hemmelighet med seg. Natten som de nedkalte over henne, legger seg nå over dem.
Vi må se denne dødskampen i øynene, eller enda bedre: vi må tre inn i den. Så dyp den er, så kald! Kjetterbålets ild kan ikke varme den. Men de nysgjerrige stanser opp, kaster i hast flagg, kroner, palmegrener, laurbærkranser – roser, roser, roser – og den iskalde pusten fra elven hvor hennes aske ble strødd ut, slår dem i ansiktet. Gå deres vei! Hvilken hensikt har det å forlenge i fem hundre år eller mer en rehabiliteringsprosess som bare har som mål å forklare, unnskylde og rettferdiggjøre de levende? Ett er viktig: fra nå av er Jeanne helgen, og vi ber til henne som til en helgen. Et slikt vågestykke virker usannsynlig målt med menneskelig målestokk. Den stakkars jenten hadde så liten sjanse, saken var så obskur og det stod så mektige interesser på spill! Men Gud vet å hevne sine helgener.
*************
For helgenenes time kommer alltid. Vår Kirke er helgenenes Kirke. Den som nærmer seg Kirken med mistenksomhet, ser bare lukkede dører, stengsler og skranker, som en slags åndelig politistasjon. Men vår Kirke er helgenenes Kirke. For å være en helgen, hvilken biskop ville ikke gi sin ring, sin mitra og sitt kors, hvilken kardinal ville ikke gi sitt purpur, hvilken pave ville ikke gi sin hvite drakt, sin sveitsergarde og hele sitt hoff? Hvem ville ikke ønske å ha kraft nok til å delta i slikt et beundringsverdig vågestykke? For helligheten er et vågestykke, det er det eneste virkelige vågestykke som finnes. Den som noensinne har forstått det, har trådt inn i hjertet av den katolske tro og har følt sin dødelige kropp skjelve for en annen redsel enn dødens, nemlig det overmenneskelige håp. Vår Kirke er helgenenes Kirke. Men hvem anstrenger seg for helgenene? Man skulle ønske at de var oldinger, fulle av erfaring og politikk, mens de aller fleste av dem er barn. Og barndommen er alene mot alle. Luringene trekker på skulderen og smiler: hvilken helgen har noensinne hatt glede av Kirkens embedsmenn? Si det! Hva har Kirkens embedsmenn med dette å gjøre? Hvorfor skal helgenene, de mest heroiske av alle mennesker, forbeholdes dem som tenker at himmelens rike vinnes på samme måte som en plass i Vitenskapsakademiet, ved at man smisker for alle og enhver? Gud har ikke skapt Kirken for at helgenene skal leve godt, men for at deres minne skal videreføres, for at det guddommelige mirakel ikke skal gå tapt, og sammen med det en foss av ære og poesi.
La en annen kirke vise oss sine helgener! Vår Kirke er helgenenes Kirke. Til hvem ville du betro denne flokken av engler som helgenene utgjør? Historien, med sine summariske metoder og sin stramme og harde realisme ville ha knust dem. Vår katolske tradisjon bærer dem med seg, uten å såre dem, i sin universelle rytme. Den hellige Benedict med sin ravn, den hellige Frans med sin mandora og sine provençalske vers, Jeanne d’Arc med sitt sverd, Vincent de Paul med sin fattigslige sutan, og den sist ankomne, så merkverdig, så hemmelighetsfull, utnyttet av handelsstand og simonitter, med sitt uutgrunnelige smil – Therese av Jesusbarnet. Ville vi ønske at de ble opphøyet mens de fremdeles var i live? At de ble omgitt av vokslys og innhyllet i røkelse, hedret av fromme salmediktere og knelende mennesker? Slike elskverdigheter passer for korherrer. Helgenene levde og led som oss. De ble fristet som oss. De bar sine tunge bører, og det var flere enn én av dem som, uten å slippe børen, la seg ned for å dø under dens tyngde. Den som ikke lenger våger å minnes den hellige, guddommelige del av deres eksempel, vil i det minste finne hos dem en leksjon i heroisme og ære. Men hvem vil ikke skjemmes over å stoppe opp så tidlig og la helgenene fortsette sin endeløse vei alene? Hvem vil miste sitt liv ved å tygge drøv på det ondes problem i stedet for uten å nøle overgi seg til fremtiden? Hvem vil nekte å befri jorden? Vår Kirke er helgenenes Kirke. Hele dette store apparatet av visdom, av styrke, av mild disiplin, av storslagenhet og høyhet, er intet i seg selv dersom kjærligheten ikke gir det liv. Men middelmådigheten søker ikke annet i den enn en solid forsikring mot det guddommeliges risiko. Spiller ingen rolle! Det minste barn i katekesen vet at en velsignelse gitt av alle Kirkens menn til sammen aldri vil gi fred til andre enn de sjeler som er beredt til å ta imot den, til sjeler av god vilje. Intet rituale fritar oss fra å elske. Vår Kirke er helgenenes Kirke. Ikke noe annet sted kunne man tenke seg et slikt vågestykke og en slik menneskelighet som det man ser hos den lille heltinnen som en dag rolig tar skrittet fra inkvisisjonens bål til Paradiset, rett for nesen på femti teologer. “Hvis vi er kommet dithen,” skrev Jeannes dommere til paven, “at spåkoner som driver med falske profetier i Guds navn, slik som et visst kvinnfolk som er tatt til fange i bispedømmet Beauvais, blir bedre mottatt av den uansvarlige folkemengden enn prestene og doktorene i teologi, da er det gjort, religionen vil gå til grunne, troen vil bryte sammen, Kirken bli revet ned og Satans fordervelse vil herske over verden!..” Og nå, litt mindre enn fem hundre år senere, er statuen av spåkonen utstilt i Peterskirken i Roma […], og hundre fot under seg kunne Jeanne ha sett en ørliten, hvitkledd mann, bøyet i støvet, og det var paven selv. Vår Kirke er helgenenes Kirke. Enhver, fra Paven helt ned til den lille ministranten som drikker av altervinen, vet at det i helgenkalenderen bare finnes et meget lite antall abbeder og prelater. Det er bare en og annen rett-tenkende borger som kan tvile på dette og mene at helgenene løper for fort, fordi han selv gjerne skulle ha vandret mer bedagelig inn i paradiset, sammen med sin kompis sognepresten. Vår Kirke er helgenenes Kirke. Vi har respekt for intendantene, kommandantene, majorene og karttegnerne, men vårt hjerte er med soldatene i første linje, vårt hjerte er med dem som lar seg bli drept. Ingen av oss som bærer vår bør – fedreland, arbeid, familie – med våre fattigslige ansikter dradd av angsten, våre slitte hender, den enorme leden ved det daglige liv, ved kampen for å forsvare det daglige brød og våre hjems ære, ingen av oss vil noen gang kunne nok teologi til bare å bli korherrer. Men vi vet nok til å bli helgener. La andre i fred administrere Guds rike! Vi har allerede nok med å fravriste hver time av dagen, en etter en, med stor møye, hver time av den uendelige dagen, helt til den forventede timen, den enestående timen hvor Gud i sin nåde puster på sin utslitte skapning, å svale Død, å evige morgen! La andre ta seg av det åndelige, la dem argumentere, lage lover: vi har hendene fulle med det timelige, vi har hendene fulle med Guds timelige rike. Vi holder helgenenes arv i våre hender. For fra den dag da Gud velsignet oss, og med oss vintreet og kornet, stenhellene foran våre dører, takene hvor duene bygger rede, våre fattige senger fulle av drøm og glemsel, veiene hvor kjerrehjulene skriker, våre sønner med det harde smil og våre døtre som gråter ved fontenen, fra den dag av da Gud selv gjestet oss; finnes det overhodet noe i denne verden som våre helgener ikke burde ta i besittelse, finnes det overhodet noe som de ikke kan gi?
Georges Bernanos
