Vi har så mye å streve med her i landet, og det er ikke bestandig like lett å få med seg alt som skjer i regi av Verdenskirken.
Dette var kanskje grunnen til at både saligkåringen av Johannes Paul II og festen for Den guddommelige Barmhjertighet gikk upåaktet hen i enkelte menigheter i Norge. De som fortalte meg dette, var rystet. De var rystet over at Johannes Paul II overhodet ikke ble nevnt i deres menigheter under messen denne dagen.
I Trefoldighetskirken i Oslo, derimot, ble saligkåringen grundig forhåndsannonsert og behørig feiret. Jeg var ikke blant de første til mølla, og hadde ikke billett til denne takksigelsesmessen. Men biskopens preken ble lagt ut på katolsk.no, og jeg fikk anledning til å lese den der. Jeg leste også pave Benedikt XVIs preken fra saligkåringsmessen. Pavens preken er så oppbyggelig at jeg har valgt å legge en norsk oversettelse av den ut på bloggen min (oversettelsen står for min regning). Jeg anbefaler alle som har hørt eller lest biskopens preken, at de også leser pavens preken.
“Salig er du, høyt elskede pave Johannes Paul II, fordi du trodde!”
Pave Benedikt XVIs preken under messen for saligkåringen av Johannes Paul II
Kjære brødre og søstre!
For seks år siden var vi sammen på denne plassen for å feire begravelsen til pave Johannes Paul II. Sorgen over hans død var dyp, men desto større var følelsen av at en uendelig nåde omsluttet Roma og hele verden: Den nåden som på en måte var frukten av min elskede forgjengers liv, og særlig hans vitnesbyrd i lidelsen. Allerede da kunne vi merke duften av hans hellighet i luften, og Guds folk viste sin ære for ham på mange måter. Derfor, med all respekt for de kanoniske regler, ville jeg at hans saligkåringsprosess skulle skje raskt. Og nå er den etterlengtede dagen oppstått! Den kom raskt, for slik var Herrens vilje: Johannes Paul II er salig!
[…]
Denne søndagen er den andre søndag i påsketiden, og det er denne søndagen som den salige Johannes Paul II har viet til Den guddommelige Barmhjertighet. Derfor ble denne dagen valgt til dagens feiring, for, ved et guddommelig forsett, oppgav min forgjenger ånden nettopp på vigilien for denne festen. I dag er det dessuten første dag i mai måned, Marias måned, og det er også minnedagen for den hellige Josef arbeideren. Disse elementene bidrar til å berike vår bønn, og de er til hjelp for oss, vi som fremdeles er pilgrimer i tid og rom, mens i Himmelen er festen blant englene og helgenene helt annerledes! Likevel, enestående er Gud, og enestående er Kristus Herren som, likesom en bro, forener jord og himmel, og vi føler oss i dette øyeblikket nærmere enn noensinne, som om vi var deltagere i den himmelske liturgi.
«Salige de som ikke ser og likevel tror. » (Joh. 20,29). I dagens Evangelium fremsier Jesus denne saligheten : troens salighet. Den griper oss på en spesiell måte fordi vi nettopp er samlet for å feire en saligkåring, og enda mer fordi det i dag er en pave som er blitt saligkåret, Peters etterfølger, som er kalt til å styrke sine brødres tro. Johannes Paul II er salig for sin sterke, fruktbare og apostoliske tro.
Og med det samme minnes vi en annen saligprisning: « Salig er du, Simon, sønn av Jonas, for dette har ikke kjøtt og blod åpenbart for deg, men min Far i himlene» (Matt. 16, 17). Hva har den himmelske Far åpenbart for Simon? At Jesus er Kristus, Sønn av den levende Gud. Takket være denne troen blir Simon til “Peter, klippen”, den klippen som Jesus kan bygge sin Kirke på. Johannes Paul IIs evige salighet, som Kirken i dag har den glede å forkynne, ligger fullt og helt i disse ordene fra Kristus: “Salig er du, Simon” og “Salige de som ikke ser og likevel tror.” Troens salighet, som Johannes Paul II også har mottatt som en gave fra Gud Fader for å bygge opp Kristi Kirke.
Våre tanker går også til en annen salighet, som i Evangeliet går foran alle de andre. Det er den som gjelder Jomfru Maria, Frelserens Mor. Det er til henne, som nettopp har unnfanget Jesus i sitt skjød, at den hellige Elisabeth sier: “Salig er hun som trodde, for det som Herren har sagt henne, skal gå i oppfyllelse.” (Luk.1,45). Troens salighet har Maria som sitt forbilde, og vi er alle lykkelige over at saligkåringen av Johannes Paul II kommer den første dag i Marias måned, under blikket fra henne hvis tro støtter apostlenes og deres etterfølgeres tro, særlig troen til dem som er kalt til å sitte på Peters stol. Maria omtales ikke i tekstene fra Kristi oppstandelse, men hun er skjult til stede overalt: hun er mor, og det er til henne Jesus betror hver av disiplene og hele fellesskapet. Vi merker oss særlig at Marias styrkende og moderlige nærvær understrekes av den hellige Johannes og den hellige Lukas i de tekstene som går forut for dagens Evangelium og første lesning: I beretningen om Jesu død, hvor Maria står ved korsets fot (Joh. 19,25); og i begynnelsen av Apostlenes Gjerninger, som viser henne midt blant disiplene i bønn i Senaklet (Ap.Gj.1,14).
Dagens annen lesning forteller også om troen, og det er nettopp den hellige Peter som, full av åndelig entusiasme, forteller de nydøpte om grunnen til deres håp og glede. Jeg synes det er interessant å legge merke til at Peter i begynnelsen av sitt første brev ikke bruker en oppfordrende form, men at han beskriver et faktum når han sier: “Derfor finner dere grunn til jublende glede”, og han tilføyer: “Ham elsker dere, enda dere ikke har sett Ham; Ham tror dere på, enda dere nå ikke ser Ham. Og dere jubler og er fylt av en glede så herlig at den ikke kan rommes i ord, for dere når troens mål: frelse for deres sjeler.” (1.P.1,6.8-9). Alle verbene står i indikativ, fordi det finnes en ny virkelighet, skapt av Kristi oppstandelse, en virkelighet som er tilgjengelig gjennom troen. “Dette er Herrens verk – sier Salmen (118, 23) – det er underfullt i våre øyne”, i troens øyne.
Kjære brødre og søstre, i dag, i det fulle, åndelige lys fra den Oppstandne Kristus, betrakter våre øyne det elskede og ærefulle ansiktet til Johannes Paul II. I dag føyes hans navn til den mengden av hellige og salige som han har kåret i løpet av de nesten 27 årene av sitt pontifikat. Med styrke minner han oss om at alle er kalt til denne opphøyede dimensjonen av det kristne liv, nemlig til hellighet, slik konsilets konstitusjon om Kirken, Lumen Gentium, bekrefter. Alle medlemmer av Guds Folk – biskoper, prester, diakoner, legfolk, ordensbrødre og ordenssøstre – alle er vi på vandring mot det himmelske fedreland, hvor Jomfru Maria har gått foran oss på en særlig og fullkommen måte, forbundet som hun er med mysteriet mellom Kristus og Kirken. Karol Wojtyla deltok under Det annet Vatikankonsil, først som hjelpebiskop, deretter som erkebiskop av Krakow, og han visste godt at ved å vie det siste kapittelet av konstitusjonen om Kirken til Maria, plasserte man Frelserens Mor som bilde på og forbilde for hellighet for alle kristne og for Kirken som helhet. Denne teologiske visjonen oppdaget den salige Johannes Paul II da han var ung, og han har beholdt den og fordypet den gjennom hele sitt liv. Det er en visjon som sammenfattes i Bibelens bilde av den korsfestede Kristus og hans Mor Maria som står ved siden av korset. Vi finner dette bildet i Johannes’ Evangelium (19, 25-27), og det sammenfattes i våpenskjoldet Karol Wojtyla hadde som biskop og senere også som pave: et kors av gull, bokstaven « M » nederst til høyre og valgspråket « Totus Tuus » fra det kjente utsagnet til den hellige Louis Marie Grignion de Montfort, et utsagn som ble et grunnleggende prinsipp for Karol Wojtylas liv: “ Totus tuus ego sum et omnia mea tua sunt. Accipio Te in mea omnia. Praebe mihi cor tuum, Maria – Jeg er fullt og helt din, og alt jeg har, er ditt. Vær min veileder i alt. Gi meg ditt hjerte, å Maria “ (Om den fullkomne hengivelse til Maria, 233 og 266).
I sitt testamente skrev den nylig saligkårede: « Da kardinalkonklavet den 16. oktober 1978 valgte Johannes Paul II, sa Polens primas, kardinal Stefan Wyszynski, til meg: ‘Den nye pavens plikt blir å føre Kirken inn i det tredje årtusen.’ Og Johannes Paul II skrev videre: « Jeg vil enda en gang uttrykke min takknemlighet mot Den Hellige Ånd for den store nådegaven som det annet Vatikankonsil utgjorde. Med hele Kirken – og spesielt med hele episkopatet – er jeg konsilet stor takk skyldig. Jeg er overbevist om at de nye generasjonene vil kunne øse lenge av de rikdommer som dette Konsilet fra det 20. århundre har skjenket oss. Og i egenskap av biskop som deltok under konsilet fra første til siste dag, ønsker jeg å betro denne store arven til alle dem som er kalt til å virkeliggjøre den i fremtiden. Jeg for min del lovpriser den evige Hyrde som har tillatt meg å tjene denne meget store saken under alle årene av mitt pontifikat».
Og hva er så denne “saken”?
Den er den samme som Johannes Paul II formulerte under sin første høytidelige messe på Petersplassen, med de minneverdige ordene: « Vær ikke redde! Lukk opp deres dører, lukk deres dører vidt opp for Kristus! ». Det som den nyvalgte paven bad alle om å gjøre, det var han selv den første til å gjøre: Han lukket opp for Kristus, han lukket opp samfunnet, kulturen, de politiske og økonomiske systemer, ved å snu om på en tendens som det virket umulig å snu om på, og han gjorde det med en kjempes styrke – en styrke som ble gitt ham av Gud. Gjennom sitt vitnesbyrd om tro, kjærlighet og apostolisk mot, forenet med en sterk menneskelig karisma, har denne eksemplariske sønn av den polske nasjon hjulpet de troende over hele verden til ikke å være redde for å kalle seg kristne, for å tilhøre Kirken, for å snakke om Evangeliet. Med andre ord: han har hjulpet oss til ikke å være redde for sannheten, for sannheten er garanti for frihet.
Eller for å sammenfatte det: Han har gitt oss tilbake styrken til å tro på Kristus, for Kristus er Redemptor hominis, menneskenes Frelser: Dette var tema for hans første encyklika og ledesnoren for alle de andre som fulgte. Da Karol Wojtyla steg opp på Peters stol, brakte han med seg en dyp forståelse av motsetningene mellom marxisme og kristendom, bygget på deres respektive syn på mennesket. Dette var hans budskap: Mennesket er Kirkens vei, og Kristus er menneskets vei. Gjennom dette budskapet, som er den store arven fra Det annet Vatikankonsil og dets « rormann », Guds Tjener pave Paul VI, ledet Johannes Paul II Guds folk over det tredje årtusens terskel, som han, nettopp takket være Kristus, kunne kalle « håpets terskel ».
Ja, gjennom den lange forberedelsesreisen mot det store Jubileet ledet han igjen kristendommen mot fremtiden, Guds fremtid, som overgår historien, men som ikke desto mindre påvirker den. Den håpets kraft som på en måte hadde viket unna for marxismen og fremskrittets ideologi, krevde han med rette tilbake for kristendommen. På den måten gav han kristendommen igjen håpets sanne ansikt, slik at den kunne leve i historien i “adventtidens” forventning, både på fellesskapets og det personlige plan, og være rettet mot Kristus, Han som er menneskets fylde og fullendelsen av dets forventninger om rettferdighet og fred.
Til slutt vil jeg takke Gud for den personlige erfaringen Han har skjenket meg gjennom mitt langvarige samarbeid med den salige pave Johannes Paul II. Jeg hadde allerede hatt muligheten til å kjenne og akte ham, men fra 1982 av, da han kalte meg til Roma som leder for Troskongregasjonen, har jeg gjennom 23 år kunnet være nær ham og få stadig mer aktelse for hans person. Mitt eget arbeid ble støttet av hans åndelige dybde og rike innsikt. Hans eksempel i bønn har alltid slått meg og bygget meg opp: han var dypt forenet med Gud, selv midt i de mange pliktene under utøvelsen av sin gjerning. I tillegg kom hans vitnesbyrd under lidelsen: Herren tok fra ham alt, litt etter litt, men han forble en “klippe”, slik Kristus ville at han skulle være. Hans dype ydmykhet, rotfestet i hans intime forening med Kristus, gjorde at han kunne fortsette å lede Kirken og gi verden et enda mer talende budskap nettopp i det øyeblikket da de fysiske kreftene sviktet ham. Dermed virkeliggjorde han på en ekstraordinær måte det som er enhver prests og biskops kall: å være fullstendig ett med den Jesus som han mottar og ofrer hver dag i Eukaristien.
Salig er du, høyt elskede pave Johannes Paul II, fordi du trodde! Fortsett – vi ber deg – fra himmelen å holde oppe troen til Guds Folk. Amen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar