Postulator for saligkåringsprosessen, msgr Slawomir Oder, gir oss her noen ord med på veien mens vi forbereder oss til denne store begivenheten.
«Hans medfølelse, hans inderlige bønneliv, hans spontanitet og evne til å få kontakt er ikke noe medieskapt bilde. Disse egenskapene var en del av hans personlighet. Hans kjærlighet til Kristus og vissheten om at han var elsket av Ham var grunnlaget for sammenhengen i hans liv, for hans energi, hans entusiasme, hans dybde og hans naturlighet,” sier msgr Oder. Hans mål var ikke egen suksess eller selvrealisering. Hans mål var, som han selv sa, “å forkynne Evangeliet og forsvare sannheten om mennesket”. Ut fra den friheten som bygger på hans forhold til Gud, stiger ropet “Vær ikke redde”, som skulle stå som merke på hans pontifikat.
…for den som står foran Gud, frykter ikke menneskene.
En paves fremste plikt er å be. Bønnen utgjorde luften han pustet inn, vannet han drakk og maten han tok til seg. Av bønnen vokser evnen til å si sannheten uten frykt, for den som står foran Gud, frykter ikke menneskene.
“De forsøker å forstå meg fra utsiden, men jeg kan bare bli forstått fra innsiden”.
Hans enestående indre frihet viste seg fremfor alt i hans forhold til materielle goder. Selv som pave var han en mann av radikal fattigdom.
En av de mest rørende sidene ved hans fattigdom, sier msgr Oder, var at han valgte å oppgi « ordene » for å ta imot Ordet, da han i sin ungdom oppgav kallet til teateret for å la seg vie til prest.
Hans indre frihet viste seg også i forholdet til andre mennesker. Han var flink til å ta imot kritikk, lytte og samarbeide, men han gikk likevel ikke av veien for å ta vanskelige og ubehagelige beslutninger når det var nødvendig.
Korset, som han bar med verdighet…
Korsets nærvær i hans liv utgjorde også et viktig trekk ved hans personlighet: “Korset, som han bar med verdighet - og på slutten av livet også med en taushet som sa mye mer enn ord - gjør krav på en eksistensberettigelse som vårt overfladiske og flyktige samfunn skjuler med skam.”
Anawim – Israels fattige
Karol Wojtyłas mystiske vei utmerket seg litt etter litt i retning av at han gjorde seg til en av Guds anawim – en av Israels fattige: en som ikke har noe annet håp eller referansepunkt enn Gud. “For din styrke ligger ikke i antallet, heller ikke i de sterkes kraft, men Du er de ydmykes Gud, småkårsfolks hjelper, svakes forsvarer, fortviledes vern, hjelpeløses frelser» (Judith 9, 11).
Med anawim (og her siterer jeg pave Johannes Paul II selv i en generalaudiens 23.mai 2001) menes ikke bare de undertrykte, elendige og forfulgte, men også de som i troskap mot de moralske forpliktelsene i Guds Pakt blir utestengt av dem som velger vold, rikdom og makt. I dette perspektivet forstår vi at « de fattige » ikke bare viser til en sosial kategori, men til et åndelig valg. Det er meningen med den første av saligprisningene. « Salige er de som er fattige i ånden, for himlenes rike er deres » (Matt.5,3). Profeten Sefanja snakket til anawim da han sa: “ Søk Herren, alle ydmyke på jorden, dere som gjør hans vilje. Legg vinn på rettferd og ydmykhet, så blir dere kanskje spart på Herrens vredesdag!” (Sef.2,3)
Kirkens mål, sa Johannes Paul II, er å lede flest mulig mennesker til hellighet. Han er selv et eksempel til etterfølgelse i så måte.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar