Temaet er pedofili i Den katolske Kirke. Et seriøst tema.

Det mennesket som tilgir og som ber om tilgivelse, vet at det finnes en sannhet som er større enn ham. Den ærverdige Johannes Paul II

Det kan være interessant å sammenligne tekster. Man kan lære mye av det. Noen ganger gir jeg slike sammenlignende øvelser til mine elever. Jeg stiller opp mot hverandre to tekster med samme tema, men av ulike forfattere, og ber elevene reflektere over likheter og ulikheter. I dag vil jeg presentere den samme øvelsen her på bloggen. Temaet er pedofili i Den katolske Kirke. Et seriøst tema. Foranledningen? På NRK P2 i morges (21.10) ble det omtalt noe som tilsynelatende handlet om nye tilfeller av seksuelle overgrep i Kirken i Norge. Det viste seg imidlertid at det dreide seg om de samme tilfellene som var kommet frem i kjølvannet av det mediene omtaler som “Müller-saken”. Altså gammelt nytt, men selvsagt stadig like smertefullt for mange, særlig for dem som på en eller annen måte er berørt av det.

Forfatterne av de to tekstene jeg vil legge frem? To overhyrder i Den katolske Kirke. Her kommer den første teksten:

Tekst 1: Biskop Bernt Eidsvig er intervjuet på NRK og på VGs nettsider. Overskriften hos VG er: “20 nye overgrepssaker meldt inn etter Müller-saken. Biskop: Tallet er på alle måter for stort.”

Det har han selvsagt rett i. Selv ett overgrep er ett for mye.

VG nevner videre de kommende retningslinjer for overgrepssaker: “Retningslinjene skal sannsynligvis inneholde konkrete regler om at barns skriftemål skal gjennomføres i kirkerommet med andre mennesker tilstede, at døren skal stå åpen når barn besøker prestekontoret og obligatorisk ordning med politiattest til alle ledere i kirken som har med barn og unge å gjøre”

(se forøvrig mitt blogginnlegg av 12. oktober).

På NRKs nettsider blir også et par sentrale legpersoner som er engasjert i arbeidet med overgrepssaker innenfor Kirken, sitert. Det som kommer frem, er en viss sørgmodighet over at ikke flere overgrep er rapportert og en overbevisning om at det ennå finnes mange mørketall.

På spørsmål fra NRK om hvordan Kirken kan unngå at slike episoder (altså overgrep) skjer igjen, svarer biskopen: “[…] Man kan fortelle […] prestene om hvilket ansvar de har […] Vi passer også på at de som studerer for å bli prester, får dette i sitt studium.”

NRK: “Hva forteller du helt konkret om ansvaret prester har når du snakker med dem?” Biskopen: “ Ansvaret er deres. De har ingen lisens fra Kirken til å gjøre noe som helst som krenker et annet menneske. Hvis de går ut over denne ordren, har de å bære dette ansvaret alene.”

Tekst 2: Denne teksten er delt i to. Den er forfattet av kardinal André Vingt-Trois, erkebiskop av Paris og leder av den franske bispekonferansen.

Del 1. Avslutning av den franske bispekonferansen i Lourdes, 26. mars 2010:

Presteåret har vekket oss. Ikke bare har vi fortsatt å kalle prester til presteembedet, men vi har også våget å uttale oss mye tydeligere om prestens ministerium. I alle bispedømmer har prestene blitt oppfordret til å lovprise Gud for det ministeriet de utøver […] Alle har gjenoppdaget hvor høyt prestene elsker Kirken, som de tjener med overbevisning og uselviskhet. Og alle har gjenoppdaget hvor høyt Kirken elsker sine prester, som gir hele sitt liv til Kristus, i tjeneste for menneskene som er dem betrodd.

Vi gjentar at vi har tillit til våre prester. Vi tenker også på seminaristene som må ta imot og prøve sitt kall i denne sammenhengen. Deres generøsitet blir underlagt en stor prøvelse. Vi vil oppmuntre dem og vitne for dem om at veien de har begitt seg inn på, kan gi dem mulighet til sann utfoldelse. Å gjøre tjeneste som sekularprest er en vakker oppgave som kan gjøre en mann lykkelig.

Del 2. “Kampen mot pedofili”:

Den franske bispekonferansen kom i september med en nyutgivelse av en brosjyre med tittelen «kampen mot pedofili ». Bispekonferansen understreker igjen at den påtar seg “å kjempe mot pedofili, og at den ønsker å bidra til at alle barn og unge får mulighet til å vokse opp i et klima av tillit.”

Kardinal André Vingt-Trois har skrevet innledningen til brosjyren. Til tross for stor fremgang i arbeidet med å gjøre folk oppmerksom på hvor viktig det er å rapportere inn tilfeller av misbruk, viser det seg at det “hvert år finner sted isolerte tilfeller av seksuelle misbruk av mindreårige, både innenfor Den katolske Kirke og i andre institusjoner.” Kardinalen sier at kampen mot pedofili fortsetter: “Vi må være påpasselige i kontakten med barn og ungdom, men uten å dyrke frem noen atmosfære av mistillit og frykt i deres omgang med voksne.”

Kardinalen sier videre: “ Oppdragelsen av barn og unge bygger på tillit. De har behov for å møte voksne som gir dem pålitelige holdepunkt for deres følelsesmessige og seksuelle oppdragelse.”

Oppgaver:

Oppgave 1. Analyse: Ta for deg tekstene. Hva handler de om? Hvem er forfatterne? Hvilket forhold har forfatterne til personene som omtales? Hva tror du er forfatternes intensjoner med teksten?

Sammenlign ordvalget i de to tekstene. På hvilken måte kommer forfatternes intensjoner til syne gjennom ordvalget?

Oppgave 2. Enten: Fortell om en prest du beundrer. Velg overskrift selv.

Eller: “Vær ikke redde!” Hvilke tanker vekkes hos deg når du hører disse ordene fra Evangeliet, som ble gjentatt av den ærverdige Johannes Paul II i en tale han holdt til ungdommen?

Lykke til!

Presten er en “annen Kristus”, ikke en “Guds funksjonær”

“Vi som har godtatt, en gang for alle, det guddommeliges forferdende nærvær i hvert eneste øyeblikk av vårt stakkars liv.” Sognepresten av Ambricourt (Georges Bernanos: En landsbyprests dagbok)

Presten er en “annen Kristus”, ikke en “Guds funksjonær”

Den nyutnevnte prefekten for Kongregasjonen for presteskapet, msgr Mauro Piacenza, sa i et intervju noen kloke ord om presteembedet. Her er et lite utdrag:

Msgr Piacenza legger vekt på at man ikke skal utdanne “funksjonærer for Kristus”, men at man skal danne menn som blir “en annen Kristus”: en god hyrde som lever fullstendig av Gud og for Gud, og som gir sitt liv for flokken og får den til å vokse i autentisk kjærlighet.

På spørsmål om hvordan han skal få dette til, svarer den nye prefekten: “Jeg har ikke noe annet program enn det som går ut på å adlyde Kristus og hans Kirke, hvis vilje uttrykkes på en særskilt måte gjennom den Hellige Far. Flere ganger, også under Presteåret, har paven henvist til en ikke funksjonalistisk, men ontologisk forståelse av presten, som en mann som skal “bære Gud ut i verden” gjennom sølibatets, den evangeliske trofasthetens og den pastorale barmhjertighetens nådegaver. Gjennom en slik oppfatning av presteembedet må Eukaristien, feiret og tilbedt, nødvendigvis ha en absolutt sentral rolle: i den ligger hemmeligheten og kilden til ethvert “fullbyrdet” prestelig liv. Eukaristien er selve livsånden i prestens sjel.

Den prestelige identiteten kan ikke være annet enn Kristosentrisk, og dermed eukaristisk. Kristosentrisk fordi - som den Hellige Far flere ganger har minnet om - i presteembedet “drar Kristus oss mot Seg”. Han innlater Seg med oss og innlemmer oss i Sin egen eksistens. Denne reelle tiltrekningen går gjennom sakramentene, altså på en objektiv og eksepsjonell måte i eukaristien, som prestene er forvaltere av, det vil si at de er eukaristiens tjenere og konkrete redskaper.

På spørsmål om det kan ventes noe nytt angående loven om sølibatet, svarer msgr Piacenza: Du må først fjerne begrepet “lov”. Loven er konsekvensen av en mye høyere virkelighet som henviser til en Kristologisk forståelse. Sølibatet er alltid noe nytt, i den forstand at prestens liv, også på dette området, alltid er “nytt”, fordi det alltid blir gitt på nytt, i en trofasthet som har sine røtter i Gud og sin frukt i den menneskelige frihets utfoldelse og åpenhet.

vårt første skriftemål og vår første kommunion

Velsignet være den som har vernet et barnehjerte fra fortvilelsen!

Georges Bernanos: En landsbyprests dagbok (1936)

Vi norske katolikker er i stor grad en forsamling med konvertitter. Det er ikke mange av oss som har opplevd vårt første skriftemål og vår første kommunion som barn. Selv mottok jeg ikke disse to sakramentene for første gang før jeg var 20 år gammel (i så måte er jeg i fint selskap: I alle fall to av våre nordiske biskoper var omtrent på samme alder som meg da de konverterte). Jeg har med andre ord ikke opplevd den nåden som blir flere av mine “vuggekatolske” medtroende til del, hvor det første skriftemål blir feiret som en fest, hvor ikke bare barna selv, men også foreldre, eldre søsken og kateketer venter på tur foran skriftestolen, og hvor barna etter skriftemålet får et lite helgenbilde til minne om denne gledesdagen. I noen land skrifter barna flere ganger før de mottar den første hellige kommunion. Hvorfor? Ikke fordi små barn er store syndere, men fordi de skal erfare hvordan det er over lengre tid å leve i en tilstand av nåde. Skriftemålsforberedelsen er en opplæring i hellighet. De som har erfart sitt første skriftemål og sin første kommunion som barn, er preget spirituelt av det for hele livet.

Jeg har i mine år som kateket forberedt mange barn til deres første skriftemål. Jeg har opplevd deres spente, men glade forventning, deres forvissing om Guds barmhjertighet og deres urokkelige tillit til at presten i skriftestolen sitter der som Guds stedfortreder, en barmhjertig dommer og veileder.

Stor var derfor min forbauselse da jeg leste et referat fra den nordiske bispekonferansen som ble avholdt i min elskede fødeby i begynnelsen av september. Biskopene uttalte seg (i “Vårt Land”, henvist fra katolsk.no) om de felles retningslinjene som skal utarbeides for tilfeller av seksuelle overgrep i Kirken. Den som sier seksuelle overgrep, sier tydeligvis prester i skriftestolen. En av de første reglene jeg leste om, var nemlig denne:

Ved første skriftemål, som katolske barn gjerne går til i åtteårsalderen, skal presten sitte på en benk foran barnet. Skriftemålet skal foregå i kirkerommet, helst med andre mennesker tilstede i kirken.

Deretter nevnes flere regler, etterfulgt av følgende advarsel:

– Prester som blir kjent med våre nye retningslinjer kan ikke komme i etterkant og vente støtte fra oss. Da handler de mot bedre vitende og må ta konsekvensen av å ha brutt reglene, sier biskop Eidsvig.

Jeg er glad for at jeg ikke lenger er kateket. Jeg er glad for at alle mine barn er voksne, og for at jeg dermed er ferdig med mine søte plikter som oppdrager i troen. Jeg tror nemlig at jeg ville ha store problemer med å fortelle de forventningsfulle barna at de heretter skal skrifte i et åpent rom, i påsyn av alle, for en mann som er en mulig pedofil.

For jeg kan ikke se noen annen måte å lese denne delen av de nye retningslinjene på. Og til eventuelle velvillige katolske foreldre, som kanskje tar i bruk en mer sympatisk lesemåte enn meg og som tenker at det nok ikke er slik ment, kan jeg bare si dette: de kreftene i vårt samfunn som ønsker å bryte ned troen hos menneskene og ødelegge tilliten til Kirken, vil her ha sitt “gefundenes Fressen”.

Hva kan vi gjøre med dette? Vi kan blant annet vise våre barn, gjennom ord og handling, at vi har tillit til våre prester. Vi kan vise dem at vi elsker våre prester med den kjærligheten et barn har til sin far, at vi respekterer dem og stoler på dem, og at barna kan gjøre det samme. Vi kan omslutte prestene med våre bønner. La oss gjøre det, ikke bare for prestenes skyld, men også for våre barns skyld.

Velsignet være den som har vernet et barnehjerte fra fortvilelsen!

Georges Bernanos: En landsbyprests dagbok (1936)