“Dersom biskopen lever som Jesus, vil han ikke behandle prestene som sine ansatte eller tjenere.” Kardinal Paul Shan Kuo-his

Et overgrepsoffer har skrevet bok. Boken lanseres på St Olav forlag en av de kommende dagene. Jeg skal ikke ta stilling til en bok jeg ikke har lest, jeg skal heller ikke kommentere en overgrepshistorie som jeg bare kjenner via media. Jeg har et annet ærend: Jeg vil forsvare våre prester. Forsvare dem mot hva? Mot systematisk mistenkeliggjøring.  Jeg vil forsvare deres rett til å bli behandlet som mennesker med den samme menneskelige verdighet som tilkommer alle som er skapt i Guds bilde. Samtidig vil jeg forsvare den enestående plass de i kraft av sin presteverdighet (sacerdoce) har i frelsens historie. Dette siste forsvaret burde ikke være nødvendig. Dessverre er det imidlertid blitt slik i vårt bispedømme at våre prester gang på gang blir angrepet, på mer eller mindre subtile måter, av noen hvis livsoppgave burde være å forsvare dem, støtte dem og elske dem.
Jeg skal foreløpig ikke fremlegge mine egne refleksjoner over rikets tilstand. Det kan komme når tiden er inne. Derimot skal jeg fortsette min suksessfulle øvelse fra et tidligere blogginnlegg: jeg skal stille et par tekster opp mot hverandre, så kan den opplyste leser trekke sine egne konklusjoner.


Først  fra et brev som nylig ble offentliggjort:
Kardinal Paul Shan Kuo-his, tidligere leder av den regionale kinesiske bispekonferansen i Taiwan, skrev i mai i år i et brev til sine medbrødre i bispeembedet om forholdet mellom biskop og prester. Dette forholdet skal være som forholdet mellom far og sønn, sier kardinalen, og fortsetter: “Far- sønn- forholdet som er mellom Faderen og Hans enbårne Sønn, er slik at de er ett i vesen, med ett hjerte og ett sinn, de har gjensidig kjærlighet til hverandre, og de er uadskillelige. “
Kardinalen bemerker at en biskop, i egenskap av “overhodet for den familien som bispedømmet utgjør, først og fremst skal ta vare på prestenes levebrød og materielle behov.”  Han understreker at dette særlig gjelder for eldre og syke prester: “Selv om et bispedømmes finanser er stramme, bør det likevel være en prioritet å ta vare på prestene.”
Kardinalen kommer med interessante synspunkter på hvordan bispedømmets finanser best kan styres: “Siden biskopen oftest er for opptatt til å behage alle, vil det beste være å velge ut prester, søstre og legfolk som er ivrige, rettferdige og som har kunnskap om finansielle forhold, og med dem danne en komité under biskopens overoppsyn. Denne komiteen kan på kjærlig og rettferdig vis forvalte og fordele bispedømmets ressurser. Dette vil gi hver prest anledning til å slippe å bekymre seg om sine materielle behov, slik at han kan vie seg fullstendig til evangelisering og pastoralt arbeid.”
Kardinalen skriver også at prestene i hvert bispedømme bør danne et presteråd (presbyterium), hvor det skal være “en varm, vennlig og kjærlighetsfull atmosfære, med gjensidig samarbeidsånd og omsorg for hverandre, og hvor prestene er forenet i ett hjerte og ett sinn. For å kunne danne et slikt fellesskap trenger prestene å være i stadig kontakt, kommunisere med hverandre og være i kommunion med hverandre.”


I forholdet mellom biskopen og prestene legger kardinalen vekt på biskopens eksempel: “I dagliglivet, i sin omgang med mennesker og ting, må biskopen aktivt leve ut de tre teologale dyder: tro, håp og kjærlighet.”


“Biskopen, sier kardinalen, er beskytter av og veileder i troens grunnprinsipper.”


"I pastoral arbeid og evangelisering er prestene biskopens mest betrodde partnere og venner”, sier kardinalen videre. “Derfor må biskopen la prestene delta i […] prosessen med planlegging og utarbeidelse av kursen for pastoralt arbeid og evangelisering.”
Han understreker: “ Dersom biskopen lever som Jesus, vil han ikke behandle prestene som sine ansatte eller tjenere. Han vil heller kalle dem sine medarbeidere og venner.”


Et oppmuntrende ord til slutt fra kardinal Kuo-hsi:
“ Hvis biskopen kan opprettholde et godt forhold til sine prester, som en far til sine sønner eller en leder til sine medarbeidere, da vil han bli lykkelig og fredfull, og Gud vil velsigne hans pastorale og evangeliske arbeid og gjøre det fruktbart.”


Nå følger neste tekst. Den har å gjøre med den ovenfor omtalte bokutgivelsen, og er hentet fra Adresseavisens nettside Biskopen av Oslo intervjues i forbindelse med boken, og kommenterer forfatterens bønn til Kirken om å “ bli flinkere til å ta hensyn til at den katolske kirke i Norge består av mange ulike nasjonale grupper.” Biskopen ”ser utfordringen”, og under overskriften “Overdreven respekt for prester” kan vi lese:
“- Overgrep er tabubelagt i mange kulturer, selv om det ikke har med religion å gjøre. Vi kan bare tenke på Norge for 50 år siden. Den katolske kirke har alle verdenshjørner representert. Jeg ser utfordringen, men har ikke noe klart svar, sier Eidsvig.


Biskopen erkjenner at det kan være en overdreven respekt for geistlige blant kirkegjengerne. Idealisering av prester forekommer oftest blant folk fra Afrika, Asia og Sør-Amerika, mener Eidsvig.”


Jeg fraviker fra mine opprinnelige intensjoner og lar en personlig kommentar avslutte dette blogginnlegget:
Jeg tror ikke biskopen behøver å bekymre seg. Katolikkers respekt for de geistlige brytes ned i rekordfart, pådrevet av tiltak og uttalelser som skal få oss til å betrakte enhver prest som en mulig overgriper og som et menneske ingen ansvarlig mor eller far vil betro sitt barn. På vårt offisielle katolske nettsted ligger det også en utmerket liste som viser detaljer rundt overgrepssakene som Fagetisk råd har fått melding om. Her kan alle i fred og ro spekulere over hvem overgriperne og ofrene kan være. Nærlesning av oversikten viser at av de anklagede prester (10 i tallet, i tillegg til én ordensperson) er 8 døde, og én har aldri virket i Norge. Likevel blir vi gjennom stadige drypp oppfordret til å forholde oss til våre prester som til mistenkelige personer. I tillegg er det altså offisielt uttalt at mange av oss har en overdreven respekt for dem.  Men biskopen trenger ikke bekymre seg for mye: Blant oss hel- og halvstuderte norske konvertitter er verken respekten for eller idealiseringen av prestene noe problem. Oppfostret på den norske likestillingstanken kjenner vi våre rettigheter og prestenes plikter, og ingen trosfeller fra ikke-vesteuropeiske land skal komme og lære oss noe.
Unni

Det kristne liv er alltid en enorm risiko

Det kristne liv er alltid en enorm risiko, kjære venn, og ikke noe oppbyggelig arrangement.

Georges Bernanos i et brev av 13. mars 1940

I forbindelse med lesningen av dagens messetekster fant jeg i det franske tidsskriftet Magnificat følgende korte meditasjon. Det er vel ikke for sterkt å si at den minner oss på noe som stadig er aktuelt, ikke bare i mer urolige deler av verden, men også i vår norske komfort. 

Unni

Å bli disippel av Jesus Kristus, Frelseren, er å bli kallet, ikke bare til å se det onde i øynene, men til å vitne om den frelsende kraften som har sin kilde i Jesus og som gir opphav til en verden befridd fra ondskap og død. Kristi oppstandelse åpner blant oss veien til det nye liv, en vei hvor de sårede og alle utstøtte blir gjenreist i sin menneskelighet og gjenopprettet i sin verdighet som Guds barn. Jesus tilkjennegir Guds livsverk i konkret handling, og Han gir menneskene vissheten om at de, dersom de gjennom sine valg stiller seg på livets side, deltar i Påskemysteriets dynamikk.

Adskillige ganger i historien, og også i dag, bekreftes korsets fruktbarhet, og det leves av kristne som gir sitt liv helt til siste slutt. Men dette kallet er også til stadighet vårt kall. Som Kristi etterfølgere er vi kallet til å stå imot det ondes prøvelser, med troens styrke og ved å åpne veiene mot oppstandelsen.

De franske biskopene