vårt første skriftemål og vår første kommunion

Velsignet være den som har vernet et barnehjerte fra fortvilelsen!

Georges Bernanos: En landsbyprests dagbok (1936)

Vi norske katolikker er i stor grad en forsamling med konvertitter. Det er ikke mange av oss som har opplevd vårt første skriftemål og vår første kommunion som barn. Selv mottok jeg ikke disse to sakramentene for første gang før jeg var 20 år gammel (i så måte er jeg i fint selskap: I alle fall to av våre nordiske biskoper var omtrent på samme alder som meg da de konverterte). Jeg har med andre ord ikke opplevd den nåden som blir flere av mine “vuggekatolske” medtroende til del, hvor det første skriftemål blir feiret som en fest, hvor ikke bare barna selv, men også foreldre, eldre søsken og kateketer venter på tur foran skriftestolen, og hvor barna etter skriftemålet får et lite helgenbilde til minne om denne gledesdagen. I noen land skrifter barna flere ganger før de mottar den første hellige kommunion. Hvorfor? Ikke fordi små barn er store syndere, men fordi de skal erfare hvordan det er over lengre tid å leve i en tilstand av nåde. Skriftemålsforberedelsen er en opplæring i hellighet. De som har erfart sitt første skriftemål og sin første kommunion som barn, er preget spirituelt av det for hele livet.

Jeg har i mine år som kateket forberedt mange barn til deres første skriftemål. Jeg har opplevd deres spente, men glade forventning, deres forvissing om Guds barmhjertighet og deres urokkelige tillit til at presten i skriftestolen sitter der som Guds stedfortreder, en barmhjertig dommer og veileder.

Stor var derfor min forbauselse da jeg leste et referat fra den nordiske bispekonferansen som ble avholdt i min elskede fødeby i begynnelsen av september. Biskopene uttalte seg (i “Vårt Land”, henvist fra katolsk.no) om de felles retningslinjene som skal utarbeides for tilfeller av seksuelle overgrep i Kirken. Den som sier seksuelle overgrep, sier tydeligvis prester i skriftestolen. En av de første reglene jeg leste om, var nemlig denne:

Ved første skriftemål, som katolske barn gjerne går til i åtteårsalderen, skal presten sitte på en benk foran barnet. Skriftemålet skal foregå i kirkerommet, helst med andre mennesker tilstede i kirken.

Deretter nevnes flere regler, etterfulgt av følgende advarsel:

– Prester som blir kjent med våre nye retningslinjer kan ikke komme i etterkant og vente støtte fra oss. Da handler de mot bedre vitende og må ta konsekvensen av å ha brutt reglene, sier biskop Eidsvig.

Jeg er glad for at jeg ikke lenger er kateket. Jeg er glad for at alle mine barn er voksne, og for at jeg dermed er ferdig med mine søte plikter som oppdrager i troen. Jeg tror nemlig at jeg ville ha store problemer med å fortelle de forventningsfulle barna at de heretter skal skrifte i et åpent rom, i påsyn av alle, for en mann som er en mulig pedofil.

For jeg kan ikke se noen annen måte å lese denne delen av de nye retningslinjene på. Og til eventuelle velvillige katolske foreldre, som kanskje tar i bruk en mer sympatisk lesemåte enn meg og som tenker at det nok ikke er slik ment, kan jeg bare si dette: de kreftene i vårt samfunn som ønsker å bryte ned troen hos menneskene og ødelegge tilliten til Kirken, vil her ha sitt “gefundenes Fressen”.

Hva kan vi gjøre med dette? Vi kan blant annet vise våre barn, gjennom ord og handling, at vi har tillit til våre prester. Vi kan vise dem at vi elsker våre prester med den kjærligheten et barn har til sin far, at vi respekterer dem og stoler på dem, og at barna kan gjøre det samme. Vi kan omslutte prestene med våre bønner. La oss gjøre det, ikke bare for prestenes skyld, men også for våre barns skyld.

Velsignet være den som har vernet et barnehjerte fra fortvilelsen!

Georges Bernanos: En landsbyprests dagbok (1936)