Presten er en “annen Kristus”, ikke en “Guds funksjonær”

“Vi som har godtatt, en gang for alle, det guddommeliges forferdende nærvær i hvert eneste øyeblikk av vårt stakkars liv.” Sognepresten av Ambricourt (Georges Bernanos: En landsbyprests dagbok)

Presten er en “annen Kristus”, ikke en “Guds funksjonær”

Den nyutnevnte prefekten for Kongregasjonen for presteskapet, msgr Mauro Piacenza, sa i et intervju noen kloke ord om presteembedet. Her er et lite utdrag:

Msgr Piacenza legger vekt på at man ikke skal utdanne “funksjonærer for Kristus”, men at man skal danne menn som blir “en annen Kristus”: en god hyrde som lever fullstendig av Gud og for Gud, og som gir sitt liv for flokken og får den til å vokse i autentisk kjærlighet.

På spørsmål om hvordan han skal få dette til, svarer den nye prefekten: “Jeg har ikke noe annet program enn det som går ut på å adlyde Kristus og hans Kirke, hvis vilje uttrykkes på en særskilt måte gjennom den Hellige Far. Flere ganger, også under Presteåret, har paven henvist til en ikke funksjonalistisk, men ontologisk forståelse av presten, som en mann som skal “bære Gud ut i verden” gjennom sølibatets, den evangeliske trofasthetens og den pastorale barmhjertighetens nådegaver. Gjennom en slik oppfatning av presteembedet må Eukaristien, feiret og tilbedt, nødvendigvis ha en absolutt sentral rolle: i den ligger hemmeligheten og kilden til ethvert “fullbyrdet” prestelig liv. Eukaristien er selve livsånden i prestens sjel.

Den prestelige identiteten kan ikke være annet enn Kristosentrisk, og dermed eukaristisk. Kristosentrisk fordi - som den Hellige Far flere ganger har minnet om - i presteembedet “drar Kristus oss mot Seg”. Han innlater Seg med oss og innlemmer oss i Sin egen eksistens. Denne reelle tiltrekningen går gjennom sakramentene, altså på en objektiv og eksepsjonell måte i eukaristien, som prestene er forvaltere av, det vil si at de er eukaristiens tjenere og konkrete redskaper.

På spørsmål om det kan ventes noe nytt angående loven om sølibatet, svarer msgr Piacenza: Du må først fjerne begrepet “lov”. Loven er konsekvensen av en mye høyere virkelighet som henviser til en Kristologisk forståelse. Sølibatet er alltid noe nytt, i den forstand at prestens liv, også på dette området, alltid er “nytt”, fordi det alltid blir gitt på nytt, i en trofasthet som har sine røtter i Gud og sin frukt i den menneskelige frihets utfoldelse og åpenhet.