Åpent brev til Den katolske Kirke i Norge v/ biskop Bernt Eidsvig

"Jeg er en fremmed i et fremmed land" Moses

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat6/thread127595/


Onsdag 12. januar ble Maria Amelie arrestert etter å ha holdt foredrag ved Nansenskolen. Hun ble senere tvangsutsendt til Moskva. Hennes “forbrytelse” bestod i at hun - etter at familien fikk avslag på sin asylsøknad - oppholdt seg åtte år ulovlig i Norge, lærte seg språket, ble integrert og skaffet seg en utdannelse - og lot være å melde seg frivillig for politiet for å forlate landet da hun fylte 18. 

I kjølvannet av Maria Amelie-saken er oppmerksomheten blitt rettet mot stadig flere rystende enkeltsaker: Med politikernes godkjennelse splitter UDI og UNE barnefamilier ved å kaste familieforsørgere ut av landet (jfr. Kaplan-saken: http://www.facebook.com/#!/pages/Stott-Kaplans-kamp-om-a-fa-bli-i-Norge-sammen-med-sin-familie/176533089042158 ),   
og ved å nekte barn å gjenforenes med sine foreldre
 (jfr. kampenmotudi@groups.facebook.com). Syke og funksjonshemmede asylsøkere kastes ut (jfr. Dritan Kreshpai: http://www.adressa.no/meninger/article1561067.ece). Barn som har bodd i årevis i Norge og er godt integrert, kastes ut (jfr. Torvan Khider). Mennesker som har fått tildelt skattekort og som har arbeidet i årevis og betalt skatt her, blir truet med utsendelse, under mottoet: “Intet menneske er ureturnerbart” (jfr. etiopierne i Domkirken). Mange av disse sakene kunne ha vært unngått og løst innenfor det gjeldende regelverket. I stedet blir vi vitne til menneskelige tragedier som selvmord, forsvinninger og sultestreiker.

Maria Amelie-saken ble en vekker for det norske folk. Myndighetenes behandling av henne og andre asylsøkere har rørt ved samvittigheten og åpnet øynene til mange av oss.  Det er mange mennesker som nekter å godta den uverdige behandlingen asylsøkere og papirløse blir utsatt for. Flere frivillige organisasjoner har samlet seg i kampanjen “Ingen mennesker er ulovlige”. Enkeltpersoner har engasjert seg, underskriftskampanjer er satt i gang, facebooksider samler titusenvis av mennesker som uttrykker både fortvilelse, harme og sorg over hvilken behandling et av verdens rikeste land utsetter de mest rettsløse av våre medmennesker for. Også fagfolk reagerer: jurister, psykologer og andre.

Gjennom historien har norske røster hevet seg og tatt til motmæle mot urett og statlige overgrep i mange situasjoner. Wergeland, Bjørnson og Nansen er lysende eksempler i så måte.
I Maria Amelie-saken, og i lignende saker i kjølvannet av den, har Den norske Kirke engasjert seg på en konkret og synlig måte. Den katolske Kirke, som jeg selv tilhører, har imidlertid vært foruroligende taus. Jeg er sikker på at en del katolikker engasjerer seg i andre organisasjoner eller på individuell basis, og det er godt. Norges kristne Råd, som Den katolske Kirke er medlem av, og Caritas, Den katolske Kirkes hjelpeorganisasjon, er medlemmer av kampanjen “Ingen mennesker er ulovlige”, og her har man uttalt seg både om Maria Amelie-saken og om de sultestreikende etiopierne i Domkirken. Caritas har også uttalt seg mer spesifikt i forbindelse med Maria Amelie-saken (http://www.caritas.no/news.asp?c=213&id=1184199).

Men dette er ikke nok. Jeg savner en større tydelighet fra Den Katolske Kirke som institusjon, gjennom erklæringer, deltakelse i markeringer og på andre måter. Hvor er Norges Katolske Kvinneforbund (NKKF)? Hvor er Norges Unge Katolikker (NUK)? Hvor er Norsk katolsk Bisperåd? Hvor er Pastoralrådet?  Og – ikke minst: Hvor er Justitia et Pax (Kommisjonen for rettferdighet og fred i Oslo katolske bispedømme)?
Den katolske Kirke er en innvandrerkirke. Omtrent 65 prosent av dens medlemmer har innvandrerbakgrunn. Fra reformasjonen i 1537 frem til 1843 var denne Kirken ikke-eksisterende i Norge. I dag er den en del av landets religiøse, kulturelle og sosiale landskap. Jeg stiller spørsmålet: Hvor var Kirkens røst da Maria Amelie ble arrestert? Hvor var Kirkens røst da etiopierne sultestreiket? Hvor er Kirkens røst når fortvilte mennesker begår selvmord, når politiet henter barn midt på natten for å sende dem til en utrygg fremtid i et land de ikke kjenner?
Med hjemmel i loven blir det i Norge begått en moralsk urett mot mennesker som søker asyl, beskyttelse og en bedre fremtid for seg og sine. Den katolske Kirke har plikt til å protestere mot denne uretten, fordi Kirken har en moralsk plikt til å fordømme handlinger som er i strid med Guds bud.  Hvis Kirken ikke protesterer, blir den selv delaktig i denne uretten.

“Du skal ikke undertrykke de fremmede, for du var selv en fremmed…”
Jeg oppfordrer Den katolske Kirke i Norge til å etterleve dette budet, la sin røst høre og uttrykke sin moralske fordømmelse av den institusjonaliserte undertrykkelsen av de fremmede i vårt land. Hvis vi ikke gjør det, risikerer vi at Kirkens Herre, når Han kommer igjen, møter oss med ordene: “Jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg”.

Unni Lefébure
Katolikk